Er det normalt å snakke med sin «comfort character»?

Hei

Så fint at du spør oss her i ung.no. Vi er her for deg!

Det hender at barn og ungdom (og faktisk også voksne) har behov for en ekstra venn i tøffe stunder. Det kan være en slags liksomvenn, en som er ens helt egen og som virkelig støtter og er der når det er behov. 

Ut fra beskrivelsene dine, så virker det som du har en liksomvenn, og at hun er til god hjelp for deg. Du er klar på at du vet at denne karakteren ikke finnes i virkeligheten, men du holder på henne fordi hun er så viktig for deg. 

Jeg sitter her og tenker litt på hvordan du har det inni deg, sånn egentlig, og om du har gode mennesker rundt deg som du kan lene deg på og som ser deg og gir deg det du trenger? Ofte er det slik at når slike liksomvenner dukker opp, så er det i perioder når det både er veldig tøft og når en kjenner seg veldig alene (enten forlatt eller utenfor, eller begge deler). 

Din liksomvenn skal du så absolutt få ha. Det er ikke noe sykt eller unormalt med det, tenker jeg. Hun er til hjelp og støtte for deg, og det er bra det. Men, jeg synes at du parallelt bør oppsøke litt hjelp nå og forsøke å få tak i hva du trenger akkurat nå. Muligvis er det slik at du har det veldig vondt og vanskelig inni deg, og da kan det være godt å ha noen å snakke med. Ikke bare snakke med liksomvennen din, men med noen som finnes på ordentlig også. 

Du kan gå til helsesykepleier på skolen din eller oppsøke Helsestasjon for ungdom. De kan tilby støttesamtaler over tid og sammen kan dere jobbe for at du skal få det bedre med deg selv. De kjenner flere gode hjelpeteknikker, som jeg tror vil være veldig nyttig for deg nå. 

Snakk gjerne også med foreldrene dine. De bør vite noe om hvordan du har det nå. Forhåpentlig så er de tilgjengelige, varme og trygge omsorgspersoner, og kan støtte deg. 

Jeg legger ved flere gode artikler til deg og ber deg om å lese de og følge rådene som gis der. 

Ta vare på deg selv! Jeg ønsker deg alt godt. 

Vennlig hilsen psykologen