Hvorfor tvinger mamma meg til å smile og være glad når jeg ikke er det?

Hei

Jeg skjønner godt at det er strevsomt for deg å late som du er glad ovenfor mamma, når du egentlig ikke er det. Ingen følelser er farlige eller feil og det er helt normalt å ha det vondt innimellom, og ikke være glad. Det kan være mange grunner til at det er sånn. Jeg vet ikke dine grunner men jeg tenker at det er viktig at du får fortalt og vist dem til mamma og at hun kan støtte deg når du ikke er glad, selv om det er vanskelig for henne. Det er en del av jobben man har som forelder. 

Man bør få trygghet og rom i en familie til å kjenne på alle følelser! Det er skadelig for oss mennesker om vi ikke kan få vise følelsene våre til de vi har nære, og hvis følelser må holdes inne fordi noen ikke kan tåle eller orke dem. Følelsene går jo ikke bort av den grunn, de bare vokser seg store og vonde inni oss og ting blir bare verre. Kanskje kjenner du at det er det som skjer med deg når mamma tvinger deg til å være glad hele tiden?

Du skriver at du ikke vet hvorfor mamma gjør dette. Jeg lurer på om mamma rett og slett ikke er så godt trent selv, i å håndtere vanskelige følelser? Kanskje lærte ikke hun det så godt da hun var barn, det kan hende foreldrene hennes også sa til henne at hun alltid måtte være glad. Og når du nå viser at du ikke glad så blir hun usikker for hun vet ikke hvordan hun skal trøste deg/hjelpe deg.

I tillegg kan det hende at mamma så gjerne skulle ønske for deg at du hadde det bra og var glad, fordi hun er så glad i deg. Da kan det bli vanskelig for henne å se at du har det vondt. Og så bare later hun som ingenting og håper at det vil hjelpe, og at det går over. Men dette er ingen lur måte å gjøre det på for vonde tanker går stort sett ikke over av seg selv. Det å få snakket om det som er vondt, er noe som kan få det til å gå over for da kan man få hjelp til å sortere tanker og man kan få trøst. 

Jeg lurer på om du kan forsøke å snakke med mamma om dette en gang det er rolig hjemme og dere er venner. Si til mamma at du er sliten av å late som du er glad når du ikke er det. Si at du trenger å få fortalt henne hvordan du faktisk har det. Hvis mamma blir usikker eller stressa da, så forsøk å instruere henne litt i hvordan du vil at hun skal reagere. For eksempel kan du si "du trenger ikke løse problemet mitt, jeg vil bare at du skal høre på det jeg har å si". Eller "jeg trenger egentlig bare en klem". Foreldre kan bli veldig opptatt av å være flinke og hjelpe barna sine, men det er jo sjelden et råd eller en mening fra dem man trenger. Hvis du senker kravene litt til mamma (ved å bare be henne lytte, og være der, evt gi en klem) så kan det bli lettere for henne å klare det, og å tåle at du ikke er glad.

Du kan også spørre mamma hvordan det var for henne da hun var ungdom. Ved å huske tilbake til sin egen ungdomstid (der hun sikkert også kjente på å ikke alltid være glad) så kanskje hun lettere forstår hvordan det er å være deg nå.

Hvis dette ikke hjelper eller hvis du vil prate med en annen om hvordan du har det så anbefaler jeg at du går til helsestasjon for ungdom i kommunen du bor i. De som jobber der er gode på å snakke med ungdommer om følelser og om familieproblemer. De har taushetsplikt og det er gratis å få hjelp der. 

Jeg håper dette ga svarene du trengte. Jeg håper mamma vil forstå at du ikke har det så bra nå, og at hun klarer å hjelpe, hvis du får snakket med henne på nytt. Lykke til. 

Vennlig hilsen familieterapeuten