Foreldrene favoriserer søsken og jeg blir ansett som gal og ustabil

Hei!

Det er helt normalt å være både sint på, og lei av familien sin, særlig i ungdomstiden. Så lei at man vil flytte vekk. Hvis du tenker etter er jo dette en helt naturlig del av det å løsrive seg fra hjemmet sitt, man skal bli irritert på foreldre og kjenne på avstand. Gjorde man ikke det, så hadde man kanskje aldri flytta hjemmefra og det hadde heller ikke vært noe bra.

Jeg vil si at det også er normalt å krangle med søsken og å føle seg forskjellsbehandla i ungdomstiden. Søsken er jo forskjellige, både i personlighet, kjønn og alder. Da vil de trenge forskjellige ting. Det kan virke urettferdig når foreldre behandler barna i samme familie på ulike måter, men det kan likevel ligge en vurdering bak som er logisk for foreldrene.

Men - samtidig så er det ikke helt normalt å bli så utslitt av å bo hjemme at man vil ta overdose for å komme unna. Når du skriver dette blir jeg bekymra for deg og jeg syns det høres ut som at ting har gått for langt hjemme hos dere.

Det er heller ikke greit at familien din anser deg som gal og ustabil. Nå vet jeg ikke hvordan du merker dette, sier de slike ting til deg? At du er gal? Det er ikke greit i så fall. Du fortjener å bli behandlet med respekt og du fortjener å bli snakket til på en hyggelig måte, uansett om dere kan krangle. Det er foreldrene dine som har hovedansvaret for at dere forsones og blir venner igjen, dersom dere har krangla og sagt dumme ting til hverandre (som f.eks: "du er gal").

Kan du forsøke å snakke med foreldrene dine om det du føler på?

• Helst når det er rolig rundt dere og det er god tid og dere ikke krangler fra før.
• Det beste er nok å ta en prat når søsknene dine ikke er der.
• I samtalen er det lurt at du kommer med konkrete eksempler på f.eks når du føler deg forskjellbehandla så de skjønner hva du mener.
• Fokuser på hvordan det er å være deg i de situasjonene uten å klage på de andre. For ofte, når man ikke føler seg bra behandlet, så er det lett å begynne å klage på andre. Man sier ting som gjør at den andre går rett i forsvar. Kanskje kan du komme til å si ting som:

"dere bryr deg jo aldri om meg, dere bare kontrollerer meg." eller "jeg vet at dere liker søsknene min bedre enn meg, dere bare favoriserer dem". Da kan det oppleves som at du klager på de andre i familien og foreldrene dine kan få behov for å "sette deg på plass" eller forsvare seg, fremfor å høre på deg og det du har å si. Gir det mening?

• Hvis du snur på det, og heller sier noe om hva du selv føler uten klage på dem, kan det være lettere for dem å forstå deg uten å bli irritert på deg. For eksempel kan du si:

"Noen ganger lurer jeg på om dere liker søsknene mine bedre enn meg, for jeg opplever at dere er mindre strenge med dem enn med meg. Det gjør at jeg ikke føler meg som en del av familien". Eller: "Når dere kaller meg gal og ustabil blir jeg såra. Jeg skulle ønske dere snakket mer hyggelig til meg og spurte hvordan jeg opplevde situasjonen før dere kom med kritikk mot meg. Jeg skulle dere også fokuserte på det jeg får til og det dere liker med meg".

Dette er bare forslag til ord du kan bruke. Men håper du forstår poenget: Bruk "jeg" i starten av en setning og snakk om deg selv. Du kan også si hva du vil at foreldrene dine skal gjøre annerledes. Fokuser på det som kan hjelpe fremfor det som ikke hjelper.

Håper dette ga deg noen svar og litt inspirasjon til å klare å snakke med foreldrene dine om hvordan du har det hjemme. Blir det ikke bedre, er det viktig at du snakker med noen andre voksne du stoler på så du ikke går alene med alle vanskelighetene. Sjekk ut hvor du i så fall kan ta kontakt i artiklene jeg har lagt ved under.

Lykke til!

Hilsen Familieterapeuten i ung.no