Sliter med dermatillomani.

Hei

Det at du river hud tenker jeg mest sannsynlig er en nervøs uvane du har lagt deg til. Jeg legger ved en link om trikotillomani (nervøs napping av hår). Det samme som står det gjelder for napping/riving av hud. Sjekk linken trikotillomani.

Uten å ha hatt deg til samtaler eller utredning er det vanskelig for meg å bekrefte eller avkrefte om du oppfyller kriteriene til dermatillomani eller ikke. Dette avhenger litt av intensiteten av plagene, hvor lenge de har pågått og hvor funksjonshemmende det er for deg i hverdagen. Plukking, napping, fikling eller biting (negler, hud, osv) er kan også være en uvane som mange folk har. Da er først og fremst sterk vilje som trengs. For enkelte kan slik plukking/pilling være av en mer alvorlig tvangspreget art. Da kan atferdsterapi være et behandlingsalternativ. Dette kan man få hjelp til å løse ved å komme i kontakt med en psykolog. For å komme seg til en psykolog er det ofte vanlig at man kontakter ens fastlege som vil kunne henvise deg videre til psykologen. Du kan også snakke med helsesykepleier på skolen der du går.

Basert alene på hva du beskriver av atferd så fremstår det som om du utviser en del tegn på at du oppfyller kriteriene for dermatillomani. Trikotillomani og dermatillomani har mye til felles, de er begge såkalte "nervøse" lidelser og de er begge preget av en del tvang. Jeg skal gi deg noe råd knyttet til trikotillomani.

Da det har vært svært lite oppmerksomhet om denne lidelsen, er det mange som går uten behandling. Skam over uvanen er ofte fremtredende hos de som søker behandling for den. Nappingen er vanligvis forbundet med økt spenning før, og lettelse eller tilfredsstillelse etter handlingen. Denne diagnosen skal ikke brukes hvis det på forhånd foreligger en hudlidelse, eller hvis hårnappingen er en følge av vrangforestillinger eller hallusinasjoner. Trikotillomani regnes som en tilstand hvor en mangler impulskontroll, på lik linje med pyromani, kleptomani og spillegalskap.

Noen ganger er det nødvendig at en spesialist vurderer deg og ser nøye på områdene med hårtap for å sikre seg at det ikke er annen sykdom som forårsaker nappingen.

Det er vanligvis lettere å få barn til å slutte med tilstanden. Det finnes en rekke måter å forsøke å behandle tilstanden på, og ulike metoder vil ha ulik grad av effekt på den enkelte pasient. Det er derfor viktig at rett type behandling tilbys den enkelte.

Kognitive teknikker vektlegger når og hvorfor du begynner å nappe hår. Gjennom kunnskap om årsaken til nappingen, skal du lære å kontrollere hårnappingen. En variant er å plastre fingrene i situasjoner hvor du ellers ville nappet hår. Andre prøver å unngå situasjoner som de vet fører til hårnapping.

En behandlingsplan for nervøse uvaner er følgende:

Registrer forekomsten av uvanen hver dag i en periode før treningen på alternativ atferd starter

Lag ei liste over alle plager og ulemper uvanen forårsaker

Identifiser og list opp ting du gjør som typisk forekommer forut for uvanen

Beskriv nøyaktig hvordan og når du utfører uvanen

Lær å slappe av når du blir litt nervøs ved å forandre stilling og pustemønster

Identifiser situasjoner, aktiviteter og personer som særlig forårsaker uvanen

Lær og praktiser konkurrerende atferd til uvanen, for eksempel å knyte nevene eller ta et fast grep om noe

Tenk gjennom og øv på hvordan du vil takle uvanen i ulike situasjoner

Be venner om å kommentere på framgang og å minne deg på uvanen hvis den forekommer

Oppsøk situasjoner du tidligere har unngått på grunn av uvanen

Praktiser den konkurrerende reaksjonsformen hver dag og tenk nøye gjennom hvordan du vil anvende den i ulike situasjoner.

Det kan også være greit å skrive litt om praktiske tips som kan være nyttige for deg. Et tips kan f.eks. være å sette plaster på fingrene, bruke votter, hansker, sokker eller andre produkter som dekker hendene/beina eller som lager lyd som minner deg på at du fikler/napper/plukker. Her er det bare fantasien som setter begrensninger. Det er viktig at man har flere samarbeidspartnere når man har hatt en uvane over flere år og skal bryte denne. Man må si til alle rundt seg (som man omgåes med i hverdagen - familiemedlemmer og venner) at man skal slutte å fikle/nappe/plukke og at man trenger deres støtte. Man må med andre ord gi andre muligheten til å korrigere deg og minne deg på at du skal slutte eller f.eks. ta på deg hansker/votter/sokker. Du kan prøve med å premiere deg selv, når du klarer å la være, eller sette deg mål om at du ikke skal gjøre dette så og så mange ganger i et visst tidspunkt. Kanskje kan det også være til hjelp å skrive ned når du gjør det slik at du bevistgjør deg selv på hvor ofte det skjer og i hvilke situasjoner. Det vil da også bli lettere å se over tid om du har klart å redusere bitingen og dermed nærmer deg målet. Finn noen alternativer du kan gjøre i stedet. Ha for eksempel en liten myk ball i lomma som du kan klemme på, tygg tyggegummi og lignende.

Man kan også jobbe på egenhånd med denne plukkingen/pillingen på andre måter. Ved for eksempel prøve å fjerne fokus fra pillingen/plukkingen ved å aktivisere seg. Fysisk aktivitet har her vist seg å ha veldig god effekt på angstlidelser og psykisk helse generelt. For at det skal ha positiv virkning bør det helst skje regelmessig noen ganger i uken og vare minst en time hver gang. Ulike former for avslappingsteknikker kan også være til hjelp for å få mindre uro og angst i kroppen. Det finnes CDer som kan hjelpe deg å slappe av og disse kan skaffes på biblioteket, hos bokhandleren eller bestilles via internett. Prøv også å tenk på når denne atferden begynte og hvordan takler du ubehaget som oppstår i kroppen din når du kjenner at det kommer eller unngår å pille/plukke? Gjør deg notater om hvor ofte det finner sted, hvilke tanker som dukker opp i forbindelse med dem og hvor sterkt du vil skåre ubehaget. Det hjelper å ha en slik oversikt over det for å få et bedre innblikk i hva det kan handle om.

Håper dette var til hjelp for deg og at du følger mine råd. Ønsker deg masse lykke til videre!

Med vennlig hilsen Spesialist i Psykisk Helse, ung.no