Jeg dropper måltider og er "syk", gråter istedenfor skolearbeid

Hei!

Så flott at du tar kontakt når du har det vanskelig og kanskje er på veg til å få det enda vanskeligere.

Det høres ut som at du har gått litt tilbake til gamle måter å håndtere vanskelige følelser og/eller stress på ettersom du forteller at du tidligere har hatt spiseforstyrrelser. Du forteller at du er opptatt av "selvdisiplin" og at du har vært opptatt av å begrense matinntak. Dersom du har trent mye og har gitt kroppen for lite mat ("begrense matinntak") vil dette kunne gå en periode men så kommer kroppen i underskudd (over tid) og det er ikke bra dersom målet er å prestere både i trening, på skole og generelt ha det bra i livet. Det er rett og slett et regnestykke som ikke går opp.

Utifra det du skriver så tenker jeg at det viktigste og første grepet du må ta er å faktisk innføre faste måltider slik at du ikke blir gående i en jojo der du forsøker å begrense inntaket (av mat) og så spiser mye. Det å hoppe over måltider/sulte deg vil både gjøre deg svært sårbar for å havne inn i gamle spor med spiseforstyrrelser og det vil også gjøre deg sårbar både for depressivitet og å ha det vanskelig i hverdagen. Du blir slapp og nedstemt av å ikke spise. Så får du vanskelige følelser (dårlig samvittighet) når du spiser fordi du opplever at du spiser masse. Dette blir en vond sirkel og det er ikke det du trenger nå.

Dersom målet ditt er å holde deg på beina ut VG3 så er det veldig viktig at du tar grep nå. Jeg tenker at målet må være å holde deg på beina mye lenger enn dette men du må ta et skritt av gangen.

Du forteller ikke om du har kontakt med noen som hjelper deg utenom familien. Det kan være lurt å ha noen som hjelper deg med å sortere i tanker og følelser når du har det vanskelig og eventuelt er på veg inn i noe enda vanskeligere (da tenker jeg på spiseforstyrrelser). Det høres ut som det er vanskelig å involvere foreldre fordi du tenker de blir lei seg. Det er klart at foreldre vil (som regel) alltid ønske det beste for sine barn/ungdommer. Det er likevel forståelig at det kan vekke mye følelser i relasjonen hjemme når du har det vanskelig og da kan det å snakke med f.eks helsesykepleier heller være en god hjelp siden helsesykepleier ikke har noe privat relasjon med deg. Du kan også ta kontakt med fastlegen ved behov.

Jeg håper at svaret kan hjelpe deg i rett retning og jeg håper du kan ta noen gode valg for deg selv for å kunne klare å komme inn på rett spor igjen. Da tenker jeg hovedsaklig på matinntaket. Lykke til!

Med vennlig hilsen psykologen