Normalt å gråte uventet ved tilpasningsforstyrrelse?

Hei!

Ja, det vil jeg tenke er helt forståelig utifra en tilpasningsforstyrrelse.

En tilpasningsforstyrrelse er en (forlenget) reaksjon etter en betydelig livspåkjenning-/hendelse og fører til f.eks endringer i følelseslivet og i følelsesreaksjoner og går derfor ofte utover det sosiale/relasjoner. Det er vanlig med depressive symptomer, angstsymptomer og økt bekymringstendens og gjerne en kombinasjon av disse.

Det er også vanlig med en nedsatt mestringstro på egne ferdigheter, altså troen på det å få til ting o.l samt mer ustabilitet i selvfølelsen. Dette kan tenkes at forsterkes av at den som har tilpasningsforstyrrelsen opplever at strategier som fungerte før (f.eks for å mestre ting, fungere sosialt, få ting gjort) ikke fungerer som før og da kan man miste litt motet. Kanskje det er dette som skjer med deg når du tenker at vennskapet er over o.l. når det utenfra høres ut som at det «bare» gjelder uenigheter/krangler som kan løses.

Det viktigste du gjør er å prøve å være raus med deg selv heller enn streng. Det er ikke din feil at du har du som du har det. Du trenger ikke «strengt blikk» fra deg selv i tillegg til å ha det vanskelig. Så er det lurt at du kommuniserer til venninnen/venninner av deg at du kan reagere på den og den måten og at du da kanskje kan si hva du trenger fra dem for å føle deg tryggere i relasjonen. Du kan samtidig nytte anledningen til å fortelle henne/dem at de er viktige for deg og det er derfor du tar det opp. Da vil de ha litt mer å gå på neste gang det eventuelt oppstår en krangel og kan forhåpentligvis møte deg på en bedre/tryggere måte.

Forsøk også å få i deg nok mat/måltider og søvn. Gode rutiner er ekstra viktig i perioder der vi kjenner at følelseslivet er litt utslitt og følelsene går i alle retninger.

Jeg ønsker deg bare det beste og lykke til med alt.

Med vennlig hilsen psykologen