Lurer på om jeg lider av nevrotisisme, tilpasset meg mye. Er det normalt?

Hei du!

Du har rett i at vi mennesker har ulik grad av nevrotisime der noen er svært nevrotiske og andre sitter rolig i båten og ikke kjenner så mye på bekymring/angst/stress/nedstemthet/overveldelse.

Nevrotisisme er et personlighetstrekk og ikke en diagnose. Det er gjerne slik at det å ha svært høy nevrotisisme gjør en sårbar for å utvikle psykiske lidelser men det betyr ikke at det "er sånn".

Mye av det du beskriver tenker jeg heller høres ut som at det kan handle om lav selvfølelse og dårlig selvtillit. Da blir man (ekstra) sårbar for avvisning, redd for å prøve noe nytt, redd for å dumme seg ut, mye bekymret og sliten over å tenke over hva andre tenker og mener osv.

Det høres ikke ut som at du er "gal" i det hele tatt men at du kjenner deg sårbar og bekymret. Jeg tenker som sagt at mye høres ut som å handle om lav selvfølelse og dette vil påvirke oss i alle situasjoner. Det kan da være lurt å jobbe med selvfølelse, lese gode bøker om selvfølelse eller å ta kontakt med f.eks helsesykepleier for å snakke om alt dette vonde du bærer på. Jeg vil råde deg til å se denne filmen om selvfølelse og se om det er noe du kjenner deg igjen i - om det er noe som treffer deg. I tilfelle så kan jeg anbefale en bok av samme psykolog (Guro Øiestad) som heter "Selvfølelsen". Ofte handler selvfølelse om å jobbe med seg selv gjennom å f.eks å øve seg på å si sin mening, øve seg på å kjenne etter på egne behov og dermed egne grenser og også kunne klare å uttrykke disse til andre. Når man har lav selvfølelse kan man bli veldig (over)opptatt av å bli likt/akseptert og dermed gå utover grensene sine og kjenne seg litt overkjørt. Du forteller jo at du helt fra du var liten følte at du tilpasset deg veldig til andre.

En annen god film som er litt i samme gate (som du kan se om treffer deg) er denne om selvkritikk/indre kritiker.

Det å kunne tilpasse seg andre er selvfølgelig en positiv ting i mange sammenhenger men det er også en sårbarhet dersom vi "bare" tilpasser oss og ikke også lytter til hva vi egentlig selv vil, mener, ønsker og tror på.

Jeg tenker at jeg som sagt råder deg til å lese/se på filmen om selvfølelse og også kontakte helsesykepleier på skolen for å fortelle hvordan du har det. Har du psykiske vansker utover det helsesykepleier kan hjelpe deg med så kan du bestille time hos fastlege for henvisning til psykolog/BUP (eventuelt DPS dersom du blir 18 snart) for hjelp.

Ønsker deg alt godt og masse lykke til!

Med vennlig hilsen psykologen