Hvorfor er jeg reservert selv om jeg liker oppmerksomhet?

Jente, 16

Jeg har sosialangst og jeg syns jeg er redd for rare ting folk aldri har sakt de er redde for. Feks syns jeg det er vanskelig å bruke andres navn eller snakke om en annen person. Har aldri hørt noen som gjenkjenne seg i det. Jeg vet jeg er veldig selvbevisst og det vet jeg mange kan kjenne seg igjen i. Jeg føler meg også rar når jeg blir interesert i noen. Da går jeg bare rundt å tenker på den personen. Blir sjenert når jeg er i nærheten og må forsørge at jeg ikke viser noe interesse eller at det er noe Spessielt jeg tenker om den personen. Det gjeller også når jeg skal få venner. Det er også mye mer jeg føler meg så alene om å føle. Jeg tenker det er noe annerledes med meg og mennesker og det har jeg gjort siden jeg var liten. At det liksom er noe spessielt ved meg. Sliter mye og føler meg desperat etter hjelp, men ingen jeg kjenner kan gjenkjenne seg i mine følelser. Jeg er tilbaketrukken og reservert selvom jeg trives litt med å være i rampe lyse. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg ersån

Svar

Spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid. Se spørsmål og svar som ligner for nyere spørsmål.

Hei

Så bra du skriver til oss i ung.no om det du lurer på.

Du innleder med å skrive at du har sosial angst. Samtidig minner det du beskriver også om sjenanse. Det kan være vanskelig å skille disse to, men du har kanskje snakket med noen og fått vite at du har sosial angst.

Du skriver du er alene om å føle mye av det du gjør. Jeg tror ganske sikkert det finnes flere som kan kjenne seg igjen i det du skriver, selv om ingen du kjenner har det sånn.

Uansett så er vi, alle mennesker, alene innerst inne. Bare du kan kjenne hvordan du faktisk har det. Og det er ikke alltid så lett å finne ordene som beskriver godt nok hvordan det faktisk kjennes. Det kan gi en følelse av å være den eneste som har det akkurat som du har det nå.

Da er det veldig forståelig at du synes dette er strevsomt og at du blir litt desperat.

Jeg vil anbefale deg å finne noen å snakke med. Det å sette ord på hvordan du har det, kan hjelpe deg med å bedre forstå deg selv. Da kan lettere finne gode måter å håndtere dette på, slik at det ikke forstyrrer deg i hverdagen din.

Ofte holder det å snakke med noen du stoler på, som bare kan lytte til deg. Andre kan det være godt å snakke med noen som kan hjelpe deg med informasjon og råd. En sånn person kan du finne på helsestasjon for ungdom, eller i helsesykepleier på skolen din.

Helsesykepleier kan også hjelpe deg å vurdere om du kan ha nytte av å snakke med noen i BUP for eksempel. Hos BUP har de god kompetanse på angst, og kan hjelpe deg slik at du får det bedre. Fastlegen din kan henvise deg til BUP.

Det kan finnes god hjelp i kommunen din. Søk under psykisk helse. I kommunen trenger du ingen henvisning, du kan selv ta kontakt. Be eventuelt helsesykepleier om hjelp, eller en annen voksen hjemme eller på skolen din.

Jeg legger ved noen artikler med informasjon som kan være nyttig for deg.

Ønsker deg alt godt.
Vennlig hilsen psykiatrisk sykepleier/familieterapeut for ung.no

Besvart: 5.10.2022