Jeg lurer på om jeg har sosial angst

Hei!

Så fint at du tar kontakt med oss i ung.no.

Jeg forstår at dette er slitsomt og plagsomt for deg og at du lurer på hva det skyldes!

Mange kan kjenne på det å være sjenert eller nervøs i ulike settinger, f.eks for å snakke foran forsamlinger eller være blant mange nye mennesker, kan være stressende for mange. Men når det er sånn at en har en sterk uro og engstelse for sosiale situasjoner, som fører til at en unngår situasjoner eller ofte får sterke reaksjoner i kroppen, som skjelvenhet og kvalme som du nevner, og dette har vedvart over tid - er det lurt å søke hjelp. Jeg vil råde deg til å snakke med noen om dette. Du kan gjerne snakke med foreldrene dine om dette og få hjelp til å få bestilt en time hos fastlegen din. Fastlegen din kan hjelpe deg med å finne hvor du kan få best hjelp, f.eks samtaler med psykolog ved lavterskel tilbud i kommunen din, eller ved å henvise deg til BUP - Psykisk helsevern for barn og unge. BUP gir utredning og behandling av psykiske lidelser hos barn og unge, slik som sosial angst. Disse tilbudene er gratis. Du kan også snakke med helsesykepleier på skolen eller helsestasjon for ungdom.

Sosial angst er den vanligste formen for angstlidelser, og er altså relativt vanlig i befolkningen. Det er vanlig at dette starter i ungdomstiden. Noen opplever at det går over med tiden, eller at det går opp og ned gjennom livet, men mange har behov for hjelp og behandling for å oppnå bedring. Psykiske vansker og angst, blant annet sosial angst fins det god behandling som er effektiv for de fleste.

Angst oppstår når sinnet vurderer en situasjon som farlig eller skremmende. Ved angstplager er det ofte sånn at en har tanker, som en mer eller mindre er bevisst på, om at en situasjon er skummel, tanker og bekymringer om dumme ting som kan skje. Ved sosial fobi er ofte tankene om at en kommer til å gjøre eller si noe flaut/dumt/se dum ut, at andre vil komme til å tenke noe negativt om en (rar, teit, dum osv) eller merke at en er nervøs. Når sånne tanker farer gjennom hodet, reagerer kroppen som om den er i fare. Dette kalles "flykt eller kamp" responsen. Reaksjoner i kroppen er egentlig sunne, normale og viktige reaksjoner som er ment til å gjøre oss bedre i stand til å rømme fra eller kjempe i mot noe farlig (f.eks voldelig person/dyr). Hjertet dunker og pusten går fortere for å få oksygen og blod til musklene våre, musklene blir spente, vi svetter, og fordøyelsen nedprioriteres for å spare energi til å kjempe i mot eller flykte. Når dette er i full gang, kan en også kjenne at en blir kvalm og skjelven og kanskje svimmel. Alt dette skjer egentlig for å mobilisere energi for å takle en farlig situasjon. Om en ikke hadde hatt denne responsen, ville en i mindre grad vært i stand til å løpe unna eller slåss mot noe farlig. Men det blir slitsomt og hemmende hvis det stadig vekk skjer falske alarmer, at kroppen reagerer som om den er utsatt for fare, når det ikke er fare på ferde, som i sosiale situasjoner. Det er viktig å vite at angst aldri er farlig, selv om det er ubehagelig. Og ofte legger andre rundt lite merke til angsten, selv om en kjenner det veldig godt inni seg selv. Ved sosial angst tenker en ofte at andre legger merke til alt en gjør "rart eller "feil" og dømmer en, mens i virkeligheten er de andre ofte mest opptatt av seg selv. Det er vanlig å kjenne trang til å unngå situasjoner eller flykte unna/fjerne seg fra situasjonen, men det kan ofte gjøre angsten verre på sikt.

En behandling for sosial angst som ofte kan være effektiv er kognitiv atferdsterapi. Dette innebærer å få mer forståelse for hvilke tanker som skaper trøbbel for en i situasjoner en får angst, og få hjelp til å håndtere og endre på disse tankemønstrene. Det innebærer også hjelp til å øve seg på å mestre situasjoner en er redd for. Når en er barn eller ungdom er det vanligvis også sånn at foreldre ev andre som lærere får veiledning om hvordan de best mulig kan hjelpe ungdommen i hverdagen. Kanskje du kan prøve å legge merke til hvilke tanker som dukker opp hos deg, i situasjoner du er redd? Se gjerne på artikkelen om psykologisk førstehjelp, og de andre artiklene jeg har lagt ved svaret.

Du er ikke alene om å ha det sånn, og det fins god hjelp å få! Ønsker deg masse lykke til.

Med vennlig hilsen psykologen