Hater angsten min og prøvde å ta buss men det ble forferdelig

Gutt, 14

Jeg hater angsten min, jeg har allerede nå gått på 100mg Sertralin i flere måneder men jeg merker ingen forskjell, jeg prøvde nylig å ta buss til skolen i stedenfor å bli kjørt, og det gikk helt forferdelig, jeg gikk på og så den var stappet full, da hadde jeg bare lyst å snu, og jeg måtte sitte meg rett ved siden av en tilfeldig, jeg så på hjertetslaget mitt som sa da hjertet mitt dunket på 168 slag i minuttet. Samme skjedde på skolen da jeg fikk 140 i over 5 minutt og fikk høy hjerterytme varsling og. Jeg føler meg helt forferdelig og føler tankene bare blir væree, jeg føler meg så alene jeg ikke klarer mer av det, ingen spør meg om å bli med ut, deg er måneder siden noen sist spurte meg ut siden det var alltid med som spurte først, og det er bare så flaut og føler som er bare irriterer og "ber" de for å være med, jeg hater det så mye, jeg føler slt jeg gjør er feil og galt og jeg klarer ikke å gjøre noe riktig, jeg bafe hater meg selv og klarer ikke dette noe lengre snart..

Svar

Hei du

Så fint at du tar kontakt.

Jeg forstår godt at du "hater angsten" når den lager så mye trøbbel for deg nå.

Sertralin/Zoloft (antidepressiva) kan ha effekt på angst noen ganger men det er ikke alltid slik. Det som vil fungere best i lengden vil være eksponeringsterapi og det kan godt være i kombinasjon med de medisinene du står på.

Det høres ut som at angsten blir verre/verst når det er andre tilstede siden du forteller om den ubehagelige hendelsen på bussen. Det høres også ut som at det er veldig såre følelser ute å går når det kommer til dette med det sosiale og vennskap. Du forteller ikke noe angående om du får oppfølging av f.eks psykolog og om du f.eks har fått diagnose sosial angst eller lignende. Det høres ut som at du får en form form oppfølging siden du har startet med medisiner men det kan jo også hende det er hos fastlegen. Så det blir litt gjetting fra min side.

Uansett så er det lurt å ta tak i den angsten du kjenner på gjennom eksponeringsbehandling. Det vil handle om at du lar symptomene i kroppen være der uten å prøve å få dem vekk samtidig som du eksponerer deg (oppsøker) situasjoner du gruer deg for og unngår (som f.eks det med å ta buss).

Du kan lære mer om (sosial) angst og eksponering i dette selvhjelpsprogrammet og få mange gode råd. Dersom du kjenner deg mer igjen i det som handler om panikkanfall så kan du se film om panikkangst fra samme person (du finner det lenger nede på samme nettside). Begge programmene kan være lure å se for å lære mest mulig om angst og eksponering.

Når det gjelder det såre angående det sosiale så er det veldig vondt å kjenne på at det er man selv som "alltid" må invitere og at de andre ikke tar initiativ. Det kan godt hende at de har nok med seg selv og ikke er flinke til å invitere. Det kan også hende at de misforstår deg og tenker at du f.eks ikke orker/ønsker å finne på noe dersom du har trukket deg unna litt i det siste pga angst osv. Det er klart at det sitter veldig langt inne å være den som strekker ut en hånd men det kan også være mye å vinne på det. Så dersom du etter hvert kjenner på at du kan klare å spørre om noen du før var med vil finne på noe så har du kanskje ikke så mye å tape på det?

Jeg heier veldig på deg og håper du snart kjenner at ting blir bedre. Trenger du hjelp der du er og ikke er i oppfølging fra før så er det lurt å først ta kontakt med helsesykepleier på skolen for oppfølging, råd og hjelp.

Med vennlig hilsen psykologen

Besvart: 19.8.2025