Føler jeg skuffer foreldrene mine, klarer ikke gå på skolen. Jente 17

Hei!

Når jeg leser det du skriver forstår jeg at det er vanskelig å være deg. Du opplever flere belastninger på en gang: du har psykisk sykdom og dermed har du mistet mye tid på skolen. I tillegg tenker du på hvordan foreldrene dine takler alt sammen. Det er ikke rart at du har det vondt da.

Men dette fortjener du ikke å føle dårlig samvittighet for! Psykisk sykdom kan ramme alle og det er ikke noe man har gjort feil for å få det. Det kan være genetisk, arvelig, eller det kan komme fra vonde opplevelser man ikke har fått mulighet til å bearbeide. Det er ikke din skyld at du har angst eller depresjon. Du fortjener å bære mindre skuffelse og dårlig samvittighet på dine skuldre.

Dårlig samvittighet har den funksjonen at den skal alarmere oss når vi gjør noe som ikke er greit (f.eks stjeler, slår, sier noe slemt til andre). Da skal den minne oss på at vi bør si unnskyld eller endre kurs. Men du har ikke gjort noe galt, du er jo syk. Du er i en tilstand du ikke selv kan styre. Derfor er egentlig dårlig samvittighet feilplassert hos deg i dette tilfellet. Det er så klart både vanlig og lov at man får det likevel. Du kan kanskje også føle på at du er lei deg og til og med sint for at ting har blitt som de har blitt? Men du trenger virkelig ikke kjenne deg som en skuffelse. Psykisk sykdom kan som sagt ramme alle, det er ikke ens egen skyld at man blir syk.

Jeg tror også at foreldrene dine klarer å takle sine egne følelser som voksne, selv om dere har det vanskelig som familie. En del av det å være forelder er å bli bekymra. Men dette er noe man må tåle som voksen, og en helt naturlig følelse å ha. Det finnes ingen foreldre som kan gå igjennom livet uten å bekymre seg for barnet sitt. Å være bekymra for noen betyr at man bryr seg. Ha troa på at foreldrene dine klarer å stå i dette og ta vare på seg selv. Trolig har de andre voksne de kan prate med i sitt nettverk, om de trenger det.

Så derfor mener jeg at det du må begynne med nå er å øve på å gi deg selv mer støtte og egenomsorg. Kan du forsøke å la den dårlige samvittigheten være i fred uten å tro på den? Ikke hør på den selv om den maser (litt som du ville behandlet en irriterende lillesøster - du kan ikke fjerne den men du kan velge å ikke bry deg så mye)! Du kan også tenke at det den dårlige samvittigheten sier til deg ikke er sant. Kanskje innebærer alt dette også en samtale med foreldrene dine, der du forsøker å sette ord på det du føler. Da vil de nok forsikre deg om at dette klarer de å stå i.

Du bør understreke for foreldrene dine at du setter pris på at de bryr seg. Dere kan snakke om hva i forholdet mellom dere som er fint, og hvordan du liker at foreldrene dine støtter deg når du har det vanskelig. De er jo glad i deg så du kommer ikke utenom at de vil gi deg omsorg. Men kanskje kan de trekke seg litt mer unna og heller la deg stå i denne prosessen selv.

Har du andre folk i nettverket ditt som du kan snakke med og be om støtte/råd dersom du trenger det? Venner, lærere, kolleger, etc? Har du en behandler eller en kontaktperson i skolen som følger deg opp? Del mer med dem og kanskje litt mindre med foreldrene dine, hvis det kjennes OK. Da kan følelsen av å "tynge" eller bekymre dem bli litt mindre, og du vil kanskje også kjenne deg mer selvstendig.  

Det er fint å ha mennesker man kan spørre om hjelp, og man trenger hjelp når man har psykisk sykdom. Men det er du som tar avgjørelser når det gjelder deg, og jeg tenker at du fint kan stole mer på deg selv. 

Jeg har funnet frem noen artikler til deg som jeg har lagt ved under svaret mitt. De handler om hvordan man kan snakke med foreldre om vanskelige ting, og hvor man kan søke hjelp om man har angst eller depresjon. Hvis du ennå ikke har fått behandling for dette så oppfordrer jeg deg til å be om det. De fleste blir friske fra angst og depresjon men det trengs gjerne behandling og støtte over tid.

Lykke til, jeg ønsker deg alt godt<3 

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no