Jeg selvskader og er lei alt, vil ikke snakke med noen

Hei,

Så trist å høre at du har det så utrolig vanskelig og vondt. Da er jeg glad for at du i det minste skriver til oss.

Jeg synes at du burde snakke med noen, når du har det som du skriver her. Jeg forstår at det kan kjennes umulig ut, og kanskje er du redd for noe spesielt. Jeg kjenner ikke hele historien din, og jeg vet ikke om det er noen du kan stole på eller hva som har gjort at du har det så vondt og vanskelig som du har det.

Likevel tror jeg måten du kan få det bedre på er å få hjelp, støtte og trøst. Hvis du ikke kan få det hjemme er det viktig at du leter etter noen å snakke med som du kan få hjelp av.

For eksempel kan du ta det opp med læreren din, hvis hun allerede merker at det er noe galt og noe som er vanskelig for deg. Kanskje det kan være en vei inn til å få hjelp?

Du kan også snakke med helsesykepleier på skolen din. Både helsesykepleier og læreren din kan samarbeide med deg om å få fortalt det til foreldrene dine, kanskje kunne det hjulpet deg om de fikk vite hva som skjer?

Når det handler om noe så alvorlig som mye selvskading og tanker om å ikke ville leve, så må nok andre voksne si ifra til foreldrene dine, ja. Men det skal ikke være bak ryggen din, og du kan få være med på prosessen der de får vite om selvskadingen.

Læren din eller andre skal heller ikke fortelle mer enn nødvendig, det vil si at det kan hende de må melde fra om selvskadingen, men kanskje ikke alt annet du forteller dem.

Dette henger sammen med at det skal være mulig for foreldrene dine å være gode foreldre for deg. Hvis det er gode grunner til å ikke fortelle foreldrene dine, eller du trenger noe hjelp med situasjonen din hjemme, er det viktig at du snakker med noen voksne om det.

Selvskading kan en del ganger handle om å ikke klare uttrykke svært vonde og overveldende følelser, eller at du kjenner deg helt alene med det som er vanskelig.

Derfor er det så viktig å få snakket med noen om det om du strever, så du kan få hjelp til å finne andre måter å takle det vanskelig på som skader deg mindre.

I tillegg trenger du mest sannsynlig hjelp med hva enn som gjør livet så vanskelig at du føler du må selvskade.

Du har allerede startet å fortelle litt, når du skriver inn her til oss. Hvis det å være anonym gjør det litt lettere så kan du også ringe eller chatte med hjelpetjenester om det som er vanskelig. Kanskje det kan hjelpe litt, og også gi deg litt øvelse i det å fortelle om det strevsomme.

Du kan også bruke det du har skrevet her til oss. Det pleier jeg noen ganger å råde om, fordi det kan være lettere å vise noe skriftlig enn å si noe muntlig. Vi kan bli helt paralysert av tanken på å snakke med noen fordi det kjennes helt umulig å si ordene høyt. Det trenger du ikke, om du bruker noe du har skrevet.

Du kan i tillegg bruke skriving bare for deg selv, som en måte å få det litt bedre på og få sortert tankene og følelsene dine litt.

Skriving er litt som å snakke med seg selv, og i skriving trenger du ikke tenke på hvordan du skal skrive noe eller å sensurere deg selv på noen måte. La alt slippe ut.

Kanskje det kan bli tydeligere for deg selv også, hva du er trist og sliten av, hva slags andre følelser du har?

Noen ganger, når livet blir fryktelig vanskelig og alt kjennes umulig ut, er det viktig å bare prøve noe bittelite på en ny måte.

Husk at ingenting er håpløst eller umulig, selv om det kan kjennes sånn ut. Det er veldig sannsynlig at du kommer til å føle det annerledes enn du gjør nå, siden tanker, følelser og livet endrer seg hele tiden.

Selv om det kan kjennes ut som du er alene og ikke kan få hjelp av noen, så stemmer ikke det. Jeg håper du strekker deg litt etter andre mennesker, og forsøker få hjelp av noen. De må vite at du strever, for å kunne hjelpe deg. Og det finnes veldig mye god hjelp der ute.

Vennlig hilsen psykolog

ung.no