Jeg har gjort en del selvsaboterende ting i det siste, er det sorg?

Hei,

Så trist å høre at du har mistet mammaen din. Det er vondt å miste en forelder, spesielt når det er som du skriver din eneste omsorgsperson.

Sorg er en krevende og noen ganger ganske merkelig prosess å gå gjennom. Det finnes heller ingen rett eller gal måte å sørge på, og mange kan komme til å gjøre ting de aldri trodde de ville.

Det er vanskelig å forberede seg på, og noen ganger vanskelig for en selv å forstå. Så ja, jeg vil si at det er mulig det du beskriver handler om sorgprosessen du er i.

En mulig kilde for deg til å finne ut litt mer på er å kjenne litt mer på hva som gjør at du kjenner deg som et dårlig menneske og at du ikke fortjener noe bra.

Det kan fort bli en litt negativ spiral, for hvis du har gjort noe selvsaboterende og såret andre, så begynner du kanskje å føle deg som et dårlig menneske, og så gjør du enda flere ting som saboterer deg selv.

For eksempel kan vel det du beskriver med forholdet til ha ført til at du har følt deg dårlig og som et dårlig menneske, og da tatt flere dårlige valg.

Det høres ut som du har sittet med mange vonde og vanskelig følelser, har reagert på dem med å gjøre ting du angrer dypt på, og nå straffer du deg selv videre.

Her kan det være viktig å være litt obs og stoppe seg selv. Det er mulig å be om tilgivelse, og også å tilgi seg selv. Du har hatt det og har det vanskelig. Noen ganger når vi har det sånn så gjør vi dumme ting som vi angrer på, og som vi egentlig har lyst til å gjøre. Det er en del av det å være menneske.

Vi må ta ansvar for det vi har gjort og gjør, men vi trenger ikke straffe oss selv resten av livet for feilene vi har gjort. Det vil sannsynlig heller bare føre til at vi straffer oss selv mer, og får mer ting å straffe oss for.

Generelt er det å ødelegge for seg selv en ikke helt uvanlig reaksjon når du opplever en krise, som du beskriver du har gjort. Det er kanskje noe i oss som blir litt i ødeleggelsesmodus av å få noe rundt oss ødelagt.

Men i det lengre løp så gjør det oss ikke noe godt og da er det veldig bra du stopper opp og spør oss om råd. Videre vil jeg kanskje råde deg til å snakke med noen andre om det også. Har du noen venner eller andre du stoler på som du kan fortelle litt hvordan du har det til?

Kunne det også hjelpe deg å huske på moren din og hvordan hun ville ønsket du skulle leve?

Ikke som et press om å følge hennes vei for deg, men mer som en generell guide i at hun nok ville det beste for deg. Hun ville nok også ønske at du behandlet deg selv bra og tok vare på deg selv.

Noe av det som kan være nådeløst med livet og det å bli voksen er at vi blir nødt til å bli foreldre for oss selv. Når foreldre dør kommer det mange ganger ganske brått på, spesielt for deg som nå har mistet moren din så ung.

Men jeg tror du kan gjøre en god jobb for deg selv, jeg kan nesten se det i måten du spør oss om hjelp på.

Vennlig hilsen psykolog

ung.no