Føler meg ensom i familien, føler meg adoptert. Jente 13

Hei!

Jeg skjønner at det er vanskelig å være deg nå. Det er vondt å føle seg ensom, og særlig når man føler på dette rundt de som skal støtte en aller mest, nemlig familien. Alle mennesker trenger å kjenne at noen er glad i dem og de trenger å bli sett.

Det er mange ungdommer som skriver inn til oss og forteller om det samme som du gjør her - nemlig at de føler seg mer alene i familien. Det er ganske så vanlig at dette skjer når man kommer i puberteten. Grunnen til det er blant annet at man trekker seg litt mer unna og blir litt mer "fjern" fra foreldre i denne perioden. Dette er helt normal ungdomsoppførsel men foreldre kan jo misforstå det litt som at ungdommen ikke lenger bryr seg om dem, eller at de er mer frekke/late, osv. Og så trekker foreldre seg mer vekk fordi de tenker at ungdommen ikke bryr seg like mye, selv om det ikke er det ungdommen egentlig mener. Kjenner du deg igjen i at det kan være sånn for dere, og at foreldrene dine kanskje misforstår litt?

Mange av de tingene som gjør at du blir ensom er det jo ikke så lett å fikse opp i for deg alene. Det er aller mest de voksne i familien din som må ta ansvar og vise deg at de er glad i deg og at du betyr noe for dem (for det er jeg helt sikker på at du gjør!). Men det du kan gjøre, er å tørre å si ifra hva du føler på, og at du savner kontakt!

• Jeg syns du skal snakke med foreldrene dine en dag det er rolig hjemme hos dere, og dere er venner fra før av. Hvem av dem er det du kjenner deg mest trygg på? Start med den. Du kan si det akkurat som du har skrevet her: at du noen ganger kan tenke at de andre ikke er glad i deg, og at det er en veldig vond følelse. Du kan si at du savner å bli sett og savner at de snakker hyggelig til deg. Du kan gjerne påpeke det med at du har blitt ungdom og at ting kanskje endrer seg litt nå. Det kan være fint å få en prat om det også!
• Er det andre, helt konkrete ting du savner (å bli spurt om å være med, f.eks, eller å få hjelp til ting?) så sier du det og. Hvis forelderen din sier at "nei nå overdriver du, sånn er det jo ikke", eller noe i den duren - så kan du svare at "jo, sånn er det faktisk for meg". Du har lov å føle det du føler. Men det er som sagt lurt å komme med konkrete forslag til hva som skal til for at du skal få følelsen av å være mer inkludert. Da har foreldrene dine større sjanse for å klare å endre noe.
• Hvis ikke foreldrene dine hører og ting ikke blir bedre, så kan du rett og slett gå til helsesykepleier og ta en samtale. Nå er det jo sommerferie så helsesykepleier på skolen er kanskje vanskelig å få tak i? Men husk at du kan kontakte din lokale helsestasjon for ungdom, og høre om åpningstidene der i sommer og om du kan få komme for en prat. Tilbudet er gratis til ungdommer og alle kommuner har det. En helsesykepleier kan masse om både følelser og familieproblemer. Å dele det man bærer på med en voksen fagperson kan gjøre en forskjell, det kan dempe det vonde og det kan gjøre at man lettere får sortert følelser/tanker og får øye på noen løsninger, eller får tips til hvordan man kan snakke med familien.
• Når alt er vanskelig så er det lett å glemme det som også kanskje er fint. Jeg lurer på om du har noe i livet ditt som kan gi deg en pause fra de vonde tankene. Hva liker du å gjøre som du føler du mestrer, liker, og som gjør at du klarer å konsentrere deg? Gjør så mye du kan av de tingene. Jeg håper også du har noe fint å se frem til i sommer som du kan tenke litt ekstra på. Det trenger ikke være store ferieturer eller flotte utflukter. Kanskje er det bare det å få sove lenge, spise god mat, bade, lese, game eller bruke tid på ting som du ellers ikke gjør. Hold fast ved disse tingene, de er også en del av livet ditt!
• Tenk også etter hvilke voksenpersoner du har i livet ditt utenom familien du bor med, som du liker og som er gode å snakke med. En annen i familien kanskje (tante/onkel/besteforelder), eller en nabo eller venn? Forsøk å fortelle så mye som føles greit av hvordan du har det, slik du har beskrevet i spørsmålet ditt her til oss. Jeg tipper du vil oppleve å få støtte og trøst, og helt sikkert en klem, om du tør å be om det. Kanskje får du også noen gode råd og hjelp fra denne voksne til å få snakket med familien din for å få det bedre hjemme.
• Sjekk også denne artikkelen om det å være alene for å få litt flere innspill til det du står i nå. Og under svaret mitt har jeg lagt ved noen flere som jeg tror du vil ha nytte av å lese.

Jeg håper svaret mitt var til nytte, og jeg håper det vil hjelpe å gå til helsestasjon for ungdom, pluss å prate med noen du kjenner om hvordan du har det. Alt godt til deg<3

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no