Spørsmål og svar

Hvorfor føler jeg meg så tom?

Jente, 15

Hei ung, hvorfor føler jeg meg så tom? Jeg har det vanskelig, er alltid sliten, vil ikke finne på noe. Har dårlig selvbilde, og grodde sår på lår og armer, er ikke fornøyd med hun i speilet. Skjermtiden går opp, og alt i huset er bare mas. Eneste det er snakk om er hvor mye jeg spiser, og hvor mye jeg trener. Skolen er slitsomt, guttene i klassen er teite. Mamma har kreft, og foreldrene mine bor på hver sin side av landet. Jeg flytta til pappa ifjor, da det bare ble kaos hjemme hos mamma. Angrer, er knapt fred å få her heller. Føler at probleme og tankene mine ikke er seriøse nok for å be om hjelp. Tørr ikke spør om hjelp heller, alt kommer til å bli annerledes, jeg kommer til å ødelegge. Vil ikke dø, men vil ikke leve som det her lenger. Hva gjør jeg? (Skrev mye, beklager)

Svar

Hei,

Så bra du skriver til oss når du ikke helt vet hvor du skal begynne og du har mye du tenker på.

Jeg synes det høres ut som det er veldig mye som foregår på en gang. I tillegg har du få å snakke ordentlig godt med, høres det ut som.

Da er det ikke så rart du kjenner deg sliten og lite motivert.

Livet kan være fryktelig slitsomt og tøft mange ganger, og det blir gjerne vanskeligere om vi kjenner oss alene og ensomme.

Da er det absolutt ikke sånn at du ikke kan be om hjelp. Dette er ikke for lite til det. Hjelp kan også bety veldig mange forskjellige ting. Kanskje betyr det bare noen å snakke litt mer med om hva du tenker og føler, eller det kan bety profesjonell terapi eller annet.

Uansett tror jeg et viktig første steg kan være å få snakket med noen om hva det er som foregår.

Det kan ikke være sånn at det at du snakker med noen ødelegger noe som helst. Det skal være plass til deg, dine følelser, og at du skal kunne få det bedre. Ellers er det allerede noe som er ødelagt.

Når du føler deg tom og som alt er vanskelig, og rett og slett som om livet er litt ulevelig, så er det på tide å snakke om det og få hjelp til å få det annerledes.

Det er mange som kan være redde og usikre på hvordan de skal be om hjelp, hva de skal si og så videre. Da er det viktig å ikke tenke for stort eller komplisert, og bare prøve seg litt fram. Du kan for eksempel si litt til noen, og så åpne deg mer om det kjennes bra ut.

Du trenger heller ikke vite hva du skal si på forhånd. Litt av poenget med å snakke med noen er for å få mer klarhet i hva vi egentlig strever med.

Eller du kan bruke det du har skrevet her til oss, eller noe annet skriftlig. Jeg pleier en del ganger å råde om det, fordi det kan være lettere å vise noe skriftlig enn å si noe muntlig. Spesielt når det vi skal si er vanskelig eller vondt.

Du kan snakke med helsesykepleier på skolen, noen på helsestasjon for ungdom, hjelpetelefoner, fastlegen, eller en lærer, for eksempel. Du kan også selvsagt snakke med venner og familie, og om du har god støtte i folk rundt deg er det uansett en flott ting.

Det kan likevel noen ganger være fristende å få snakke med noen som er utenom de vi kjenner, eller for å få en ny måte å snakke om det som er vanskelig på. Helsesykepleier og andre kan også hjelpe deg å snakke bedre med familien, hvis det er en av de tingene som er vanskelig.

Jeg legger også ved noen artikler og lenker til deg, og håper noe av dette hjelper deg videre. Jeg ønsker deg masse lykke til.

Vennlig hilsen psykolog

ung.no

Besvart: 7.4.2024

Fikk du svar på det du lurte på?

Still oss et spørsmål

Fant du ikke svar på det du lurer på? Da kan du stille oss et eget spørsmål. De fleste får svar innen 1-3 dager.

Still et spørsmål