Jeg føler meg veldig ensom og trist, hva skal jeg gjøre

Hei,

Så bra at du i alle fall starter med å skrive til oss når du kjenner det begynner å bli såpass vanskelig! Det er veldig viktig å be om hjelp da.

Hvis du strever såpass mye med selvmordstanker og har gjort det over tid, kanskje du trenger noen å snakke ordentlig med om det? Du har snakket med helsesykepleier sier du, har dere snakket om selvmordstankene da? Hvis ikke det har kommet frem tror jeg det er ganske viktig at du får fortalt det.

Det er flere som deg, som synes det er veldig vanskelig å fortelle om tunge tanker og følelser. Jeg pleier en del ganger å råde om å bruke det du har skrevet her til å få i gang en samtale.

En del ganger kan det være letter å vise noe skriftlig enn å si noe muntlig. Ordene kan noen ganger sette seg litt fast i halsen og være vonde å si høyt, det slipper du om du viser noe skriftlig. Så, når den du snakker med har lest det du har skrevet er du litt mer i gang med å kunne snakke.

Du kan både ta med noe skriftlig til helsesykepleier eller moren din, for eksempel.

Jeg kan forstå at du kjenner det er flaut eller ubehagelig å ta dette opp med foreldrene dine, men jeg tror det er ganske viktig. Kanskje du kunne be om litt alenetid sammen med moren din? Tror du hun vil gi deg det?

Det er krevende med endringer, spesielt i nær familie. Nå når du i tillegg og samtidig kjenner deg isolert fra venner er det spesielt viktig at du får litt tid og rom til å snakke ordentlig med henne og får fortalt hvordan du har det.

Det kan også være viktig å få snakket ordentlig med vennene dine om hvordan du føler det. Kanskje gjør de noe uten å tenke over hvordan det påvirker deg. Det er også noe du kan få hjelp til av en lærer eller helsesykepleier, om det er vanskelig å snakke sammen alene. Kanskje er det noe dere kan rydde opp i og reparere?

Om du ønsker og det hjelper kan du gjerne vise henne det jeg har svart deg her også.

Det å ha selvmordstanker er et sterkt og tydelig tegn på at du ikke har det noe bra i hverdagen din, og du trenger hjelp, støtte og trøst med det. De aller fleste som tenker på døden har ikke egentlig lyst til å dø, men de har lyst til å ha det annerledes og at hverdagen skal endre seg til det bedre.

Vi trenger alle hjelp av hverandre, spesielt når livet blir ekstra vanskelig. Da er det viktig å be om hjelp, det er det ingen skam i. Det hadde vært rarere om du hadde det helt bra med situasjonen du beskriver, enn at du føler deg dårlig av den.

Hvis du fremdeles synes det er for vanskelig å snakke med moren din, eller noen andre rundt deg, så håper jeg du kan ta kontakt med noen hjelpetelefoner. Der kan du ofte ringe eller chatte anonymt, altså uten å fortelle hvem du er, hvis du ønsker det. De kan du også bruke som en øvelse i å fortelle om hvordan du har det, og få hjelp til å trene på hva du skal si til de rundt deg.

Jeg ønsker deg lykke til videre og håper du tar kontakt med noen. Husk at ingenting er håpløst, selv når det kjennes sånn ut.

Vennlig hilsen psykolog

ung.no