Jeg har selvmordstanker, men vet ikke hvordan jeg skal snakke med noen

Hei,

Så bra at du tenker du må si i fra om hvordan du har det, og at du i alle fall starter med å skrive til oss. Det høres ikke ut som du har det noe bra, og det skal ikke være sånn at du trenger å gå helt alene med dette.

Noen ganger kommer vi inn i et mønster med hvordan vi er med andre. For deg har det kanskje blitt å alltid virke blid og fornøyd, selv de gangene du ikke har det så lett. Det kan bli ganske vanskelig for deg, fordi da forstår eller vet ikke de rundt deg at du egentlig strever.

Jeg synes det høres ut som veldig viktig at du får fortalt noen at du har selvmordstanker og ikke har det bra. Du har startet med å skrive til oss, og da har du formulert det litt, kan du finne noen du kan fortelle det til nå?

Du kan for eksempel snakke med en lærer, eller en i familien eller en venn. Du kan også snakke med helsesykepleier på skolen, de har som jobb å snakke med dere om akkurat slike ting. Det er også mulig å chatte eller ringe til hjelpetelefoner hvis det kjennes skummelt eller vanskelig ut å starte en samtale ansikt til ansikt.

Det viktigste er at du kommer litt i gang med å fortelle dette til noen. Du kan bruke dette skriftlige du har her, eller starte med å fortelle noen at du ikke har det så bra. Hvis du ringer eller chatter med alarmtelefonen kan du nok også øve med dem for eksempel, eller få tips til hvordan du kan starte en slik samtale hvis du trenger mer av det.

Så tenker jeg det generelt kan være en god ide for deg å øve litt på å være mer ærlig med de rundt deg om hvordan du egentlig har det. Jeg snakker en del med folk om hvorfor det er viktig å snakke om hvordan vi har det. Det er flere gode grunner til det.

En grunn er at det er lettere og mulig for andre å vite hvordan du har det og hvordan du trenger hjelp når du er mest mulig ærlig om hva som foregår. Hvis du later som du har det bra når du ikke har det så skjuler du vanskene og gjør det veldig vanskelig for andre å være der for deg.

En annen grunn er at det noen ganger kan være veldig vanskelig å løse et problem alene. Spesielt hvis det er et tungt problem og du i tillegg har tanker om håpløshet og døden. Slike mørke tanker gjør det vanskelig å komme på gode ideer for hvordan du kan få det bedre. Her er det viktig å ha flere gode, kloke hoder med på laget.

I tillegg er det sånn at du fort kjenner deg mer overveldet av følelser du bare kjenner på alene og skjuler. Da er det stor aktivitet i føledelen av hjernen din, og mindre aktivitet i tenkedelen som du trenger for å hjelpe deg selv til å få det bedre. Når du snakker om eller skriver om det vanskelige, så flytter aktiviteten seg over til tenkedelen av hjernen og du kan bli litt mindre overveldet.

En annen grunn er også så du kan se at du ikke er alene. For når du begynner å snakke med andre om dette og eventuelt jobbe med helsesykepleier eller andre voksne så vil du skjønne at du ikke er alene om å kunne ha det vanskelig og ha tunge tanker. Jeg håper at det kan gjøre at du kjenner deg litt mindre ensom, midt i alt som er vanskelig.

Til sist vil jeg si at det finnes mye god hjelp mot både selvmordstanker og hva enn som gjør at livet ditt kjennes så tungt og vanskelig ut nå. Kanskje kjenner du på en følelse av håpløshet, men husk på at det ikke er håpløst selv om det kjennes sånn ut.

Vennlig hilsen psykolog

ung.no