Det er noe rart med meg..

Hei!

Jeg syns først og fremst at det er så fint at du forteller til oss hvordan du har det og hvordan du så godt du kan forsøker å håndtere alt sammen! Det å gå med alt det vonde helt for seg selv og ikke dele det med noen kan gjøre at man føler seg ekstra alene og at det kan virke som om det det ikke blir bedre igjen.

Du har også slitt før men du sier ikke så mye om hvordan. Slik jeg forstår deg så har du nå fått symptomer tilbake og du har ingen å snakke med.

Selvskading er en strategi som kan gjøre at man føler at man får det litt bedre en kort stund. Det er en måte og håndtere en psykisk smerte på. Når vi skader oss selv så skiller kropp og hjerne ut et hormon som gjør at man kan kjenne en følelse som er god og som avleder det som egentlig er grunnen til at vi skader oss. Dette gjør at det også kan være vanskelig å slutte på egenhånd. Derfor anbefaler vi at det å snakke med noen er til stor hjelp.

Det er ikke alltid så lett og be om hjelp og si hva som er vanskelig for oss. Det er heldigvis derfor helsepersonell er der - de har god erfaring med å hjelpe ungdom som strever.

Hva kan du gjøre?

Jeg vil oppfordre deg til å be om samtaler hos helsesykepleier. Der kan du si akkurat det du sier til oss. Hvordan ville det være for deg å snakke med dine foreldre? Foreldre forstår ofte mer enn vi tror og de vil jo gjerne hjelpe barnet sitt som strever. Dersom vi bare forteller og viser at vi har det bra så tror andre rundt oss at dette er riktig. Du har sikkert dine grunner til ikke å stole på andre - men for å få hjelp er det viktig at du utfordrer disse tankene - og du kan også si dette til helsesykepleier - at du strever med å ha tillit til andre mennesker. Du er ikke crazy!

Jeg legger også ved noen artikler til deg som kan være til hjelp for deg å lese.

Alt godt til deg. DU er god som gull!

Hilsen psykiatrisk sykepleier