Sliter med å snakke om følelser til mamma og pappa

Hei!

Du tenker ikke rart i det hele tatt, jeg er helt enig med deg i at det hadde vært fint om foreldrene dine lyttet litt mer til det du hadde å si før de gjorde seg opp meninger om det som skjedde eller hva du bør føle om situasjonene du forteller om.

Det er typisk at foreldre svarer på den måten dine foreldre gjør, ved å si "neida, det var vel ikke så farlig", eller "de mente det sikkert ikke sånn". Jeg tenker at det er en måte å forsøke å trøste deg, eller løse situasjonen på, som er godt ment men som nok ikke funker så bra. Vi mennesker ønsker oss sjelden løsninger - vi ønsker heller å føle oss forstått, og å få omsorg. Da trenger vi som oftest bare noen som sier "oj, det forstår jeg at var vanskelig" eller "hvordan var det for deg da det skjedde?". Jeg vet ikke om du ville likt om foreldrene dine svarte deg slik isteden? Samtidig vet jeg at det kan være vanskelig for motparten å svare sånn, for da føler man ikke at man hjalp eller løste problemet. Foreldre har nok veldig behov for å føle seg flinke, og de tror nok de vet hva ungdommen deres trenger. Men det vet de altså sjelden, uten at de spør!

Så din jobb kan kanskje være å rett og slett "instruere" foreldrene dine litt mer i hvordan du ønsker at de reagerer neste gang du forteller om noe følsomt og vanskelig fra livet ditt. F.eks kan du be dem bare høre på deg uten å komme med sine egne meninger, eller komme med forslag til løsning. Si at det hjelper for deg at de bare hører og bekrefter det du sier, og at du heller vil finne løsninger selv. Råd er bare til hjelp når vi har bedt om dem.

Videre, vil jeg si, at i puberteten er det normalt å også få en følelsesmessig avstand til foreldrene sine. Det er vanlig å føle at man ikke blir helt forstått av foreldre, nesten uansett hva foreldre sier. Det er en del av det å løsrive seg fra dem. Denne avstanden blir stort sett mindre etter hvert som man blir mer voksen, og lysten til å snakke om følelser med foreldre kan komme tilbake senere i livet. Samtalen mellom foreldre og voksne barn kan bli mer likeverdig og fin, så vær tålmodig!

Kanskje kan det også kjennes bedre at du fremover deler følelsesmessige utfordringer/dilemmaer mer med venner eller andre voksne i "storfamilien" (besteforeldre, søskenbarn, tante/onkel)? Da er mitt beste tips at du starter å snakke med en du er veldig trygg på. En som snakker mye om følelser selv og ikke blir skremt av det? Selv om det kan virke skummelt å vise sine mer følsomme sider til andre enn foreldre, så er det ikke det! Alle mennesker trenger å erfare at det er trygt å dele det man tenker på med andre nære som bryr seg.

Det krever mot å vise sine følsomme sider til andre. Man tar en sjanse på at den andre kommer til å støtte og forstå en. Det er skummelt å ta den sjansen! Men jeg kan love deg at du stort sett vil oppleve at du får forståelse, støtte og gode tilbakemeldinger om du prøver å snakke mer om følelsene dine med f.eks venner eller andre familiemedlemmer. Kanskje er det også fint for dem å få lære mer om deg og hvordan du har det?

Jeg legger ved noen artikler der du kan lære mer om følelser. Håper de kan være til nytte for deg. Alt godt! 

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no