Han bryr seg ikke. Hva skal jeg gjøre?

Hei! Dette forstår jeg er vanskelig for deg. Etter hva jeg leser så lever du med en ganske selvsentrert, ego og lite empatisk mann. Han har sikkert sine grunner til at han oppfører seg sånn, men det betyr ikke at det er OK for det.

Noen av de tingene du ramser opp, kan man tenke er tullete oppførsel fra hans side, men dette er jo ikke tull. For deg som lever i dette så er det hverdagen og det er absolutt ikke tull når han blir sur og sint. Eller når han nekter å hjelpe til med helt hverdagslige ting, det er heller ikke tull. Når noen rydder, tar ansvar for barna, og setter den andre først slik som du beskriver, også er det takken - nei vet du hva! Dette er ikke bra nok.

Nå har dere et barn sammen og et på vei. Det viktigste er at barna har det bra, og da trenger de foreldre som har det bra. Dette gjelder også deg, du skal ha det bra. Har du noen du kan snakke med? Som du er trygg på og stoler på? Her foreslår jeg at du snakker med helsestasjon for ungdom, fastlegen din, jordmor eller kontakter familievernkontoret. Ofte så kan det være lurt at en tredjeperson er til stede om man skal snakke om vanskelige ting. Da mistenker jeg at han kan skjerpe oppførselen sin.

Når det gjelder hva du skal ta opp, så tror jeg du kjenner det best på kroppen selv. Fra min side så leser jeg at det er konkrete ting du ramser opp, som kan gi både små og store konsekvenser. Hvis du ønsker å snakke med han hjemme om det, og tror at det kan være til nytte, så anbefaler jeg å se på hva som er viktigst. Begynn med de store tingene; som ansvar, å utøve og vise omsorg og kjærlighet for de rundt seg, og dele på eller ta over oppgaver. Så skal han også spørre om hvordan du har det, det er et minimum. Ut i fra det jeg leser så synes jeg ikke dette er godt nok. Du kan gå fra han og få et godt liv. Jeg kan tenke meg at du er redd for det, da du har en ny på vei, men det finnes hjelp å få. Jeg tror det er viktig å se for seg hva man kan forvente seg i et forhold og ikke, og hva du tror kan gjøres i det forholdet du lever i og ikke.

I spørsmålet til meg, så har du allerede skrevet ned noen punkter. Hvorvidt det er lurt å ta det opp med han uten en tredjeperson er jeg usikker på, da han kanskje kan bli litt sint. Jeg tenker at det uansett er bra at du har listet de for deg selv, så du vet hva det handler om. Det er noen absolutter man kan forvente seg av seg selv og den andre i en relasjon. Siden dere har barn sammen, så er det enda viktigere at man er der for hverandre, og er gode mot hverandre. For eksempel å ta ansvar, tilpasse seg den andre, respektere den andre, vise omtanke og kjærlighet i praksis, og være romslige med hverandre. Noen av de tingene du skriver om, slik som at han ikke er interessert i å spørre hvordan du har det, siden han ikke er interessert i kvinnekroppen, er leit å lese. For det viser igjen at han ikke bryr seg så mye om andre enn seg selv.

Når det er sagt så har du en kamp å kjempe om du velger å bli. Da antar jeg at det kan bli en konstant stressituasjon hvor du prøver å bli respektert, hørt, verdsatt, og lignende. Jeg er helt sikker på at det er grunner til at dere ble sammen, og at det kan være at det var bedre før; men nå lever vi ikke før. Vi lever her og nå, og dette er ikke sunt.

Det er viktig at du får snakket med noen om dette, slik at du ikke bærer rundt på det alene.

Jeg tror ikke det vil være et godt og lykkelig liv for deg, og barna, hvis du blir værende. Men nå er ikke jeg deg og er i din situasjon.

Jeg har lagt ved flere artikler. Ønsker deg og dine alt godt og sender deg en god varm klem. Jeg er ikke deg, og vet ikke hvordan du har det, men jeg leser at du har det vanskelig, og du skal vite at jeg tenker på deg.

Med vennlig hilsen rådgiver innen atferdsvitenskap, ung.no.