Faren min er kontrollerende. Jeg blir aldri bra nok for han. Jente 14

Hei!

Jeg skjønner godt at du er lei! Det er virkelig ikke greit at faren din kritiserer deg på den måten du forteller om her. Du er i tenårene, noe som er krevende i seg selv. Du trenger støtte og oppbygging, ikke kritikk for hva du har på deg eller hva du spiser!

Du spør hva du skal gjøre. Du har jo virkelig forsøkt allerede, ved å si til han ting som "hvem tror du at du er?" og "slutt å snakke sånn til meg!" når han har vært kritisk mot deg. Det er modig og viktig gjort av deg å sette denne grensen. Men ettersom det ikke fungerer tror jeg at det er fordi de tingene du har sagt har blitt tolket mer som kritikk mot han. Han har ikke forstått noe mer av hvordan du faktisk har det. Og det er det han må forstå! Tror du at du klarer å gi det en ny sjanse? Det er i så fall viktig at det er OK stemning når du tar det opp, helst en tid dere har det rolig. F.eks i bilen, på en gåtur eller på kvelden, etter at dere har sett noe på TV sammen. Når du tar det opp kan det f.eks lyde slik:

"Pappa, jeg vil gjerne snakke med deg om noe. Jeg føler meg så lei meg for tiden. Jeg blir mer såra enn hva du og mamma kanskje skjønner, når du hele tiden kommenterer på hva jeg spiser og ikke, eller hva jeg har på meg. Jeg trenger heller at dere gir meg noen fine ord om hva jeg gjør bra. Det hadde hjulpet meg masse om du også støttet meg mer. Jeg begynner å bli eldre nå og jeg syns det er på tide å få bestemme mer selv uten at du alltid skal kommentere på det".

Jeg vet ikke hvordan det ville vært for deg å si noe slikt til faren din? Tror du han hadde forstått? Du kan også si at hvis du får bestemme og styre mer selv uten at de kommenterer på alt så kan du også utvikle deg og lære. Det går jo raskt mot at du blir voksen nå. Da skal du uansett styre livet ditt og ta avgjørelser selv.

Hvis det blir for mye å snakke med faren din så kan et alternativ være at du tar praten med moren din først, og så at hun sier ifra til han for deg eller sammen med deg etterpå. Hvis du ikke vil snakke i det hele tatt så går det an å si det samme i et brev eller en melding på telefonen.

Jeg tror at foreldre som har kommet inn i et kontrollerende spor slik som din far, gjør det gjerne fordi de er bekymra for noe. Eller fordi de ikke helt klarer å forholde seg til at barnet deres har blitt ungdom. Hvis du også kan vise forståelse for dette til faren din, kan det hjelpe. Jeg håper det blir en OK samtale.

Sjekk i tillegg artikkelen her, den har mange flere tips til hvordan man kan ta opp vanskelige tema med foreldre uten å bare komme i mer krangel.

Håper dette var til hjelp. Hvis ikke ting endrer seg så les i artiklene jeg har lagt ved under her. De har tips til hvor du evt kan søke hjelp utenfor familien. Lykke til!

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no