Overreagerer jeg etter overgrepet jeg ble utsatt for?

Jente, 15

Hei, jeg har på tirsdag åpnet opp om et overgrep jeg opplevde for litt over et år siden, og læreren min hadde meldeplikt til foreldrene mine. Jeg gråt masse og vi pratet en halv skoledag. Dagene etter var jeg et emosjonelt vrak og gren av alt. Jeg dro ikke på skolen i dag fordi jeg er utslitt av meg selv. Reaksjonen til faren min var at det var mange som opplevde det og at det kommer til å skje flere ganger igjen jeg ble redd. Pratet med han det går bra nå. Problemet er at jeg føler jeg overreagerer. Og hvorfor reagerer jeg så mye nå etter at jeg har fortalt det? Det er jo så lenge siden.. nå er jeg plutselig blitt redd for menn og overbevist om at det kommer til å skje igjen. Mamma prstet ikke med meg de første tre dagene, også sier hun at hun forstår men når jeg ikke ville klemme henne kalte hun meg kaldhjertet. Jeg er så ute å kjøre og tenk hvis det går utover karakterene mine hva skal jeg gjøre me reaksjonene mine??

Svar

Spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid. Se spørsmål og svar som ligner for nyere spørsmål.

Hei kjære deg!

Så modig av deg at du har åpnet deg opp om overgrepet du ble utsatt for. Det er modig av deg og det er også veldig trist at du måtte oppleve alt dette.

Først og fremst må jeg si at du overreagerer ikke. Det at man får sterkere reaksjoner når det har gått en tid er ikke uvanlig. Det er heller ikke uvanlig at man får det vondere når man snakker om det som har hendt. Kroppen og hjernen husker godt og følelsene kan minne om det som faktisk hendte.

Det du opplever nå er normale reaksjoner på en unormal hendelse og det er ikke din skyld det du har blitt utsatt for!

Det er fint at du har snakket med foreldrene dine. Noen ganger så vet ikke foreldre hva de skal si eller gjøre for å hjelpe. Det at du sier at du ikke vil klemme handler ikke om at du er en kald person det handler om at du setter en grense for hvor nær du vil ha noen akkurat nå. Det kan jo virke som at moren din ikke helt forstår deg og det er ikke så rart for det kan være vanskelig for andre og vite hvor vondt du har det inni deg.

Faren din har helt sikkert også ment å trøste deg så godt han kan. Det er slettes ikke sikkert at du vil bli utsatt for dette igjen.

Jeg vil anbefale deg å be om samtaler hos helsesykepleier på skolen din. Der kan du snakke om dine reaksjoner og få støtte når du har det vondt og når du trenger at noen sier at dette går fint.

Selv om du føler at du er ute og kjører akkurat nå så vil det ikke være sånn for alltid. Det kommer til å bli bedre igjen og det viktigste du har gjort er å snakke om det med noen.

Jeg legger ved noen artikler til deg som kan være til hjelp for deg å lese.

Ønsker deg alt godt - du er god som gull!

Hilsen psykiatrisk sykepleier

Besvart: 6.3.2022