Blir ikke utestengt, men er ensom.

Hei,

Takk for at du skriver til oss i ung.no om utestenging.

Noe av det ungdom (men også mange voksne) er mest redd for, det er å falle utenfor fellesskapet, ikke føle tilhørighet og avvisning.

Vi har alle en frykt for å falle utenfor fellesskapet, bli ensomme og avvist av andre. I ungdomstiden er man spesielt opptatt av å bli godtatt, likt, være bra nok og man sammenligner seg i (altfor) stor grad med andre.

Det å bli avvist og utestengt er forferdelig vondt.

Den dårlige nyheten er at avvisning er noe du vil oppleve mange ganger i livet ditt. Det skjer med alle, flere ganger.

Den gode nyheten er at det ikke trenger å gjøre like vondt hver gang. Du kan gjøre det lettere for deg selv ved å ha en vennlig indre samtale. Du kan f.eks. si til deg selv noe i retning av "det er sånt som skjer, de tenker nok ikke over det, det behøver ikke handle om at jeg ikke er bra nok".

Ble så glad når jeg leste at du sa hei, og møtte blikket til noen. Bare DET er en seier. Du prøver! Vær stolt av det, for det er altfor mange som gir opp å prøve, og dermed blir enda mer ensomme.

Det er viktig at du ikke slutter å ta sjanser. Fortsett å si hei og spør hvordan det går. Noen ganger vil du lykkes, andre ikke, det viktigste er at du tar sjanser! For hvis du slutter med det, vil du aldri få opplevelsen av at du lykkes heller.

Det blir som i fotball, hvis du aldri sparker ballen mot mål, vil du heller aldri skåre. Prøv igjen og igjen, til du lykkes. Og øv deg på å takle avvisning på en vennligere/snillere måte mot deg selv.

Du er unik og mer enn bra nok, akkurat sånn du er, husk det!

Let etter og prøv å grip muligheter. Spør om dere skal gjøre noe hyggelig sammen eller rett og slett spør om du kan få bli med på det de andre planlegger.

Pass på at du ikke unngår de tingene du er redd for, da kan det bli mange begrensninger i livet ditt. Øv heller på å møte frykten med hevet hode og rolig pust (fake it till you make it!).

Jeg vet det er vanskelig og "lettere sagt enn gjort", men jeg vil anbefale deg å prøve allikevel. Snakk gjerne med helsesykepleier på skolen eller en annen voksen som du stoler på og få hjelp til å nyansere tankene dine.

Har lagt ved noen artikler som jeg håper kan være til hjelp.

Jeg ønsker deg alt godt og lykke til!

Vennlig hilsen

Psykiatrisk sykepleier i ung.no