Faren min er deprimert og har ADD. Familien blir påvirket. Jente 13

Hei!

Det du forteller om høres vanskelig ut. Du har en far som viser tydelige tegn på å ikke ha det bra nå. Det kan jeg tenke meg er både frustrerende og vondt å oppleve for dere alle rundt, og helt sikkert også for han.

Samtidig er det fint at du og faren din endelig har fått snakket sammen om sykdommen hans. Selv om sånne samtaler kan være vanskelige, så er de viktige. Det er gjerne lettere for barn/ungdom å akseptere sykdom hos foreldre om de forstår hva som skjer og får ærlige beskjeder. Det er mye bedre det, enn at man merker at det er noe galt med en forelder men ingen sier hva.

Når faren din sier at han er redd for at du skal bli syk så er det nok et uttrykk for at han er glad i deg og ikke vil at du skal få det dårlig. Men selv om han sier det av omsorg til deg, så er det ingen grunn til å tro at fordi han er deprimert så skal du bli det og. Depresjon/ADD trenger ikke å gå i arv. Du er deg og han er seg. Du er en ungdom som skal leve ditt liv og gjøre ting som er bra for deg. Det er den viktigste bufferen mot at du også blir deprimert. Fortsett å prioritere venner, egne interesser og livet utenfor hjemmet. Det har du lov til selv om pappa er syk, og jeg er sikker på at han ønsker for deg at du skal ha ditt vanlige ungdomsliv og gjøre det du kan og liker!

Det er bra å lese at faren din nettopp har begynt på medisiner. Hvis man har både ADD og depresjon, så kan man trenge litt behandling. Jeg vil tippe at han følges opp av lege nå og da? Det er bra! Når medisinene har fått virke en stund så kan det hende at faren din, og dermed dere andre i familien og, vil merke at det bedrer seg og at stemningen hjemme letner. Kanskje kan faren din klare å gjøre noe mer enn å bare ligge på sofaen, og kanskje etter hvert vil han klare å jobbe igjen. Mange som har depresjon blir bedre med tiden, det er vanlig at man blir frisk av en depresjon om man får behandling.

Jeg tenker også nå, at du bør snakke litt med moren din om det som skjer hjemme. Vet hun at du går rundt og er redd for hvordan det skal gå med faren din? Og at du føler deg ensom? Vet hun at du merker stresset hennes?

Det er viktig at du sier ifra til moren din, for hun er din forelder og hun har ansvar for at du har det bra. Kanskje kan hun gjøre en innsats for at du skal føle deg mindre ensom i familien din. Bare det at du snakker om det vil nok hjelpe. Du og mamma kan jo også avtale at dere to gjør litt ting alene bare dere, gjerne utenom huset? Så får dere en pause fra stemningen hjemme, og dere får tid til å prate og tenke på noe annet. Det er helt lov og viktig å prioritere det.

I tillegg kan det hende lillebroren din har behov for det samme. Enten alene med mamma, med deg, eller at dere alle tre tar turen ut av huset.

Tenk også etter om det er noe pappa kunne klare å gjøre sammen med deg (utenom å prate). Kanskje han vil se en film, spille kort, se på gamle fotoalbum, høre musikk, eller gå en tur i skogen. Du kan si til pappa at du gjerne vil være sammen med han selv om han er syk, og at det trenger ikke være så lenge av gangen. Jeg tipper pappa blir glad for å høre at du vil være med han - uansett om han orker eller ikke. Hvis han ikke orker akkurat når du spør, så be han si ifra til deg om han skulle orke senere.

Du har en far som har psykisk sykdom, og dere i familien er pårørende. Jeg anbefaler deg derfor også å snakke med noen som jobber med ungdom som er pårørende. Jeg kan anbefale deg å ta kontakt med PIO-senteret. De ligger fysisk i Oslo, men de kan ha samtaler digitalt. De kjenner kanskje også til tilbud der du bor. De har egne ansatte som jobber med ungdom, PIO-ung.

Jeg legger i tillegg ved noen artikler til deg om det å ha psykisk syk forelder og hva man kan gjøre. Les den gjerne. Lykke til!

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no