Pappa er deprimert, jeg er bekymret for han

Jente, 20

Hei. Min pappa virker deprimert. Han fikk nylig hjertesvikt og har begynt med en del nye medisiner og alt er ikke helt oppklart ennå om hva som skyldes og hva de skal gjøre videre osv. han har vært sykemeldt i noen måneder pga en annen skade før, og nå er han sykemeldt i ubestemt tid. Han er en veldig sosial person og jeg vet at det å ikke være på jobb er vanskelig nok, han er mye med venner men han har alkoholproblem så han klarer ikke være ute uten å drikke, han trappet ned men nå virker det som det går opp igjen, og han sluttet å røyke i en liten periode men fikk tilbakefall nå, noe som han tar veldig hardt. Jeg har ingen andre foreldre, eller nære familie. Jeg merker at dette går mye inn på meg og jeg tenker på dette og helsen hans døgnet rundt, og jeg har ikke lenger overskudd til mine vanlige hverdagsoopagver. Jeg holder på med å få noen profesjonell å snakke med men det tar tid. Hva skal jeg gjøre? Jeg vet ikke hvordan jeg skal sette grense uten å gjøre han mer lei seg.

Svar

Hei!

Jeg skjønner godt at du er bekymret over pappaen din. Det er fint at du bryr deg om han og det kan høres ut som han trenger hjelp, for han viser jo tegn på å ikke ha det bra nå. Samtidig handler dette om helsa hans og det er ikke noe du kan ta ansvar for. Pappa er en voksen mann og han må få hjelp av helsevesenet for de tingene han strever med. Hvis han nylig har vært innlagt på sykehus etter hjertesvikt så håper jeg at han har en lege som holder tak i han og som kan snakke med og veilede han. Enten fastlegen eller en sykehuslege.

Jeg vet at det er lettere sagt enn gjort å bare la være å tenke på hvordan pappa har det og la være å føle på ansvar for han. Samtidig er det så viktig at du finner måter å ivareta deg selv på der du kun tenker på ting i ditt eget liv. Hvordan du kan jobbe med dette, det tenker jeg er supert at du tar opp med den profesjonelle som du skal snakke med. For det trenger du støtte til.

I mellomtiden så mener jeg det er viktig at du setter gode grenser for deg selv. For det at du bruker tid på egne ting utelukker ikke at du bryr deg om pappa.

En grense kan for eksempel være at du ikke er rundt pappa når han drikker mye, at du ikke kan snakke om helsen hans hele tiden, og at du gir deg selv lov til å prioritere skole og din egen hverdag uten å få dårlig samvittighet.

Snakk gjerne med pappa om det du kjenner på. Si at du er glad i han og at du derfor ønsker at han skal gjøre det han kan for å ta vare på helsa si, sånn at dere to kan ha et godt forhold så lenge som mulig. Spør hva han kjenner at han kan trenge hjelp til fra deg. Antageligvis ber han deg om mindre enn du kanskje pålegger deg selv å gjøre/tenke på ovenfor han. Dersom pappa beroliger deg med at du ikke har ansvar for han så kan du også se om du klarer å legge det litt fra deg.

Kan du i tillegg ta en prat med noen av vennene hans, som han har nære? Det er fint at han er sosial. Kanskje noen venner kan ta over jobben med å følge med på den psykiske helsen hans og å prate mer med han om dette? Hvis de vet litt hva du ser så blir det kanskje lettere for dem å snakke med han. Det at du sier ifra til noen av de du vet er gode venner av pappa, det er ikke å sladre, det er å bry seg om han.

Videre så er det helt lov for deg å lage deg noen frisoner i dagene dine der du gjør aktiviteter bare for deg selv. Som å være med venner, dra på trening, se en serie, lage noe god mat eller gå en tur. Det er ikke egoistisk, det er heller det som gjør at du klarer å stå i situasjonen over tid.

Og husk at du også er en pårørende for din pappa. Mange i din situasjon føler seg alene, men det finnes faktisk støtte for unge pårørende. Du kan for eksempel kontakte PiO, unge pårørende eller Blå Kors Kompasset. Les mer om de ulike tilbudene i linkene. Felles for dem er at de er spesielt gode på å snakke med unge som er pårørende til foreldre med ulike helseproblemer. Tjenestene er gratis. Og husk at du trenger ikke være i krise for å ringe, det kan være en fin måte å bare få luftet tankene litt på.

Jeg håper dette ga deg noen svar du kan bruke. Du virker som en omsorgsfull datter som tar familien på alvor. For en fin egenskap <3 Hold på den, samtidig som du også ivaretar deg selv, da blir det fin balanse i livet. Lykke til!

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no

Besvart: 6.3.2026