Pappa er autist, hva kan jeg gjøre for å ikke krangle så mye med han?

Hei!

Om din pappa er autist så kan jeg tenke meg at noe av det som er vanskelig for han er å kommunisere med deg og å klare å sette seg inn i hvordan noe oppleves fra ditt perspektiv. I tillegg synes folk med autisme ofte det er vanskelig å tyde kroppsspråk, eller å være fysisk nær andre, ved f.eks gi en klem. Jeg vet ikke hvordan din pappa er - kan du kjenne igjen noe av dette som en utfordring? I så fall er det helt forståelig at du synes ting er vanskelig når du er sammen med han, for du trenger jo både forståelse og nærhet fra din forelder.

Det er fint at du har lyst til å gjøre en innsats for å krangle mindre og for å bli bedre forstått av pappa. Samtidig så vil jeg understreke at det er pappa som aller mest har ansvar for at kranglingen roer seg. Han er den voksne og han har foreldreansvar, uansett om han har autisme eller ei. Klarer han ikke å ivareta foreldreoppgavene han har så er det hans ansvar å søke hjelp og veiledning for dette.

Men noen ting kan du forsøke: En ting du kan gjøre er å være veldig tydelig og konkret med pappa på hva du ønsker. Det kan være lettere for han å forstå hvordan du har det eller hva du vil, om du sier ting litt rett ut. Kom gjerne med eksempler på situasjoner der det typisk blir krangling. Fortell hva som blir vanskelig for deg i en slik situasjon. Prøv å si det uten å kritisere. Bare si hvordan det oppleves inni deg. Snakk helst med han i "fredstid", altså en dag dere ikke krangler fra før.

Du kan si at ønsket ditt er at dere skal få det bedre sammen. Da vet pappa at du forsøker å finne løsninger.

Og neste gang du og pappa er på vei til å starte en krangel, så kan det også hjelpe at du bare går vekk fra situasjonen uten å si så mye. Du kan bare si at du trenger å være for deg selv/trenger litt luft, eller at du tror det er lurt å snakke sammen litt senere når ting har roet seg. Det er lov å trekke seg vekk om man merker at en krangel eller dum situasjon er på vei.

Ellers, tenker jeg: Pappa har autisme og da er du hans pårørende. Kanskje kan du ha nytte av litt hjelp utenfra? Jeg vil anbefale deg å ta kontakt med Unge Pårørende eller PiO. Dette er to ulike fagsentre som jobber med barn og unge som har foreldre med en eller annen diagnose som kan gjøre familielivet og kommunikasjonen utfordrende.

Hvis du ringer til ett av de stedene, så kan de snakke mer med deg om hvordan du har det og de kan fortelle hvilke typer hjelp som finnes. En type hjelp som kan være fin for deg er å kunne snakke med andre ungdommer som har foreldre med samme diagnoser. De pleier nemlig å ha slike tilbud på PiO.

Videre, så tenker jeg at det er lurt at du bor mest hos mamma, hvis ting fortsetter å være vanskelig hos pappa. Du trenger fysisk kontakt, nærhet og forståelse. Og du trenger å leve i et hjem uten for mye krangling. Kanskje kan du heller foreslå å være sammen med pappa i litt kortere tidsrom (f.eks en eller to ettermiddager i uken) der dere gjør konkrete ting som du vet både du og han liker. Og så kan du heller ha "basen din" hos mamma.

Det er fint at du vil gjøre en innsats for å få en bedre situasjon med pappa. Jeg håper dette ga deg noen innspill som var nyttige. I tillegg bør du lese de artiklene jeg har lagt ved under her, de har mange flere gode tips og masse info om det å ha autisme. Lykke til!

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no