Liker ikke å ha ansvar for å holde noen andre i livet.

Hei,

Takk for at du skriver til ung.no.

Det er ikke feil å tenke slik. Når en venn forteller at hun har selvmordstanker, er det naturlig å bli bekymret og føle på et ansvar. Mange opplever at de føler de må passe på den andre personen hele tiden, og det kan være både slitsomt og tungt å stå i.

Samtidig er det viktig å huske at du er en venn, ikke en behandler. Det er ikke ditt ansvar alene å sørge for at hun har det bra eller å holde henne i live. Hvis hun virkelig strever med selvmordstanker, er dette noe voksne og fagpersoner må hjelpe henne med.

Det er forståelig at du blir usikker når du vet at hun tidligere har fortalt ting som ikke alltid har vært sanne. Likevel er det klokt å ta det hun sier på alvor. Du trenger ikke vite sikkert om hun mener det eller ikke for å oppmuntre henne til å snakke med en voksen hun stoler på.

Det at hun sier at hun er ensom, selv om hun ofte er sammen med venner, trenger heller ikke være en motsetning. Ensomhet handler ikke bare om hvor mange mennesker man er sammen med, men også om følelsen av å være forstått, inkludert eller nær andre.

Det viktigste er at du ikke sitter alene med dette. Hvis du er bekymret for henne, kan det være lurt å snakke med en voksen du stoler på, for eksempel en forelder, lærer eller helsesykepleier. Det er ikke å svikte en venn – det er å sørge for at hun får hjelp fra noen som har mulighet til å ta ansvar.

Du kan være en god venn og samtidig ha grenser. Det er helt lov å kjenne at du ikke ønsker å bære ansvaret for et annet menneskes liv. Det gjør deg ikke egoistisk eller ufølsom. Det viser bare at du kjenner dine egne grenser, og det er viktig å ta vare på dem også.

Håper svaret mitt er til hjelp. Ønsker deg alt godt!

Vennlig hilsen

helsesykepleier

Vi har valgt ut dette for deg

Venen min har det vanskeleg - korleis kan eg hjelpe?

Snakk med foreldrene dine om vanskelige ting