Ble tatt til barnevern som 10-åring, strever med skyldfølelse nå.

Hei!

Du beskriver en skikkelig vanskelig situasjon. Jeg kan bare se for meg hvor tungt det må ha vært for deg å bære på en skyldfølelse over så lang tid. Helt siden du var 10 år!

Du skriver at du hater deg selv for det du sa da, som fikk barnevernet til å komme hjem og ta deg ut av familien. Jeg kan forstå at du både analyserer det som skjedde den gangen og at du angrer. Det ble jo en skikkelig dum situasjon! Samtidig så håper jeg du kan trøste deg selv med at en 10-åring verken tenker eller handler slik en 15-åring gjør. Barn kan si ting i sinne eller skuffelse uten å helt forstå hvilke konsekvenser det kan få. Ting du skjønner nå, skjønte du nok ikke da.

Og det aller viktigste jeg vil si er at ansvaret for å undersøke og så ta en riktig beslutning på hva som er best for barnet, det ligger uansett alltid hos den voksne (som i dette tilfellet var læreren din/foreldre/barnevern). Det ansvaret er ikke barnet sitt. Så dette var ikke din skyld! Jeg håper du kan si det til “10 år gamle deg”.

Du forteller også hvor ille det var å bli flyttet hjemmefra. Det høres ut som en opplevelse som satte spor i deg, og det er ikke rart. Du ble tatt vekk fra familien din egentlig mot din vilje. Når jeg leser dine ord så lurer jeg på om du ikke bare kjenner på skyld, men også kjenner at du har vært mye lei deg og redd, fra den gangen.

Videre så skriver du at familien din har dårlig råd, at du kanskje må slutte med fotball og at du tenker at alt dette skyldes deg. Jeg kan forstå at du tenker sånn for vi mennesker fokuserer gjerne kun på våre egne handlinger når vi prøver å forstå komplekse ting. Men jeg vet samtidig at en 10-åring ikke har ansvaret for en families liv flere år senere og heller ikke for de økonomiske utfordringene foreldre kan ha. Økonomi er aller mest et voksen-ansvar.

Jeg må si at jeg blir bekymret for deg når jeg leser dine ord om at du noen ganger tenker familien ville hatt det bedre hvis du ikke levde. Da forstår jeg at du har det skikkelig vanskelig. Jeg tror og håper ikke at du vil dø, men at det heller betyr at smerten du bærer på nå har blitt alt for stor. Og da tenker jeg at akkurat nå så trenger du mer støtte. Du skal ikke bli sittende alene med disse tankene.

Finnes det en voksen du stoler på som du kan fortelle til? Det kan være en av foreldrene dine, en annen slektning, fastlegen din, helsesykepleier på helsestasjon for ungdom eller foreldrene til en venn.

Et alternativ til å gå til en voksen i nærmiljøet ditt er å ringe til Alarmtelefonen for barn og unge eller til “Korspåhalsen”. Begge de stedene vil du møte på erfarne voksne som tar deg på alvor og som hjelper deg.

Les mer her om hva du kan si og eventuelle andre steder du kan ta kontakt for å få pratet med noen eller få hjelp.

Da du var ti år, gjorde du noe du angrer veldig på. Det betyr ikke at du var eller er et dårlig menneske. Det betyr bare at du var et barn i en vanskelig situasjon som ikke helt skjønte hva du gjorde. Det er lov å gjøre slike feil, alle mennesker gjør vi dem på ulike måter.

Jeg håper du en dag kan tilgi “10 år-gamle deg” og fortelle han at det er lov å gjøre feil og at han ikke mente noe vondt med det. Jeg tror at "10 år-gamle deg” trenger å høre det <3.

Alt godt til deg.

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no

Vi har valgt ut dette for deg

Enkle råd når livet er vanskelig

Trenger du noen å snakke med?