Vil ikke ta bussen til korps-øving, har angst. Foreldre sier jeg må buss.

Hei!

Jeg skjønner at dette er vanskelig for deg. Det er leit når angst står i veien for at vi får delta på ting vi liker. Nå stopper angsten deg fra å ta bussen til korps, og det er skikkelig dumt tenker jeg, særlig når du er så glad i å gå på korpsøvelse.

Det er også leit at angsten skaper krangler mellom deg og foreldrene dine. Det virker som de ikke helt forstår hvor sterkt du er plaget? Angsten har dessverre den "makten" at når den skremmer oss veldig så kan det hende vi ikke klarer å gjennomføre det vi egentlig har lyst til innerst inne. Men det er ikke alltid foreldre skjønner hvilken makt angst kan ha, så de kan bli litt sånn: "nå må du ta deg sammen!". Den holdningen hjelper sjelden, det gjør at man føler seg misforstått og ikke støttet, da er det lett å utagere.

Jeg tror virkelig at foreldrene dine ønsker å hjelpe deg. Men det er viktig at de tar seg god tid til å sette seg inn i hvordan ting er for deg, samtidig som de "dytter litt" på, så du skal klare deg mer selv til og fra fritidsaktiviteter. For jeg tipper at det er det du egentlig vil, du og?

Husk at angsten er mulig å jobbe med så den ikke får for mye kontroll over livet til den som er plaget av den. Men man må jobbe i små skritt! Den beste måten å ikke la angsten ta over kontrollen på, er å gjøre mer av det som angsten forteller oss at er farlig (men som jo ikke er farlig på ekte). I ditt tilfelle nå, er det å ta buss. Når vi gjør de tingene vi har angst for, så får vi erfaringer av at angsten tok feil: det går jo bra å ta buss! Og sakte men sikkert blir vi mer trent på å gjøre det uten å bli like redd. Men det er viktig å gjøre det sakte, i små trappetrinn, og det er viktig å planlegge godt. Det er også lurt å gjøre det skumle sammen med noen man er trygg på. Her er noen tips:

• Dra på øve-turer i starten, uten at du skal til korps. Bare for å bli tryggere med busskjøring.
• Da kan du øve deg på å ta buss sammen med en av foreldrene dine i starten, eller med en venn som også går på korps.
• Du kan kanskje bare sitte på i et busstopp i starten, og så utvide turen med flere stopp etter hvert som du blir tryggere.
• Du kan kjenne etter om det føles bedre å sitte langt foran i bussen, eller lengre bak.
• Du kan forberede setninger du vil si til deg selv underveis som kan roe deg ned.
• Og du kan si ifra til sjåføren om hvor du skal av så du er sikker på at bussen stopper.

Eller er det helt andre ting du tror kan hjelpe deg å få mer trygghet/ha kontroll? Tenk litt over hva som kan hjelpe for deg. Sjekk ut tips i denne artikkelen om angst.

Så kan du ta en prat med foreldrene dine for å få de til å forstå litt mer av hvordan det er å være deg. Det beste er å snakke sammen en gang dere er venner fra før av og ikke allerede krangler om dette med buss og korps. Si at du vet at de bare vil ditt beste, men du tror de ikke helt forstår hvor mye angsten plager deg. Si at du vil de skal høre uten å kjefte, selv om de syns det er vanskelig å forstå. Si også at du vil jobbe med å klare å ta buss men at det vil ta tid og at de må være tålmodige med deg. Kanskje kan dere lage en plan sammen, basert på dine ønsker?

For mange er det vanskelig å ta tak i slike problemer alene. Da kan det være fint å finne noen du (evt sammen med foreldrene dine) kan snakke med å få litt støtte og hjelp til å roe ned angsten. Dersom det er en Helsestasjon for ungdom i nærheten av der du bor, kan du be om en samtale der. De som jobber der kan mye om sosial angst og om hvordan man kan jobbe med det. Du kan også gå til fastlegen din og be om henvisning til psykolog, som kan hjelpe deg å utarbeide et opplegg for å jobbe med angsten. De fleste kan bli helt friske av dette, det finnes gode metoder.

Jeg håper dette var til hjelp. Jeg har funnet frem noen artikler under svaret mitt som handler om det å ha angst og hva man kan gjøre. Les dem sammen med foreldrene dine så får du flere tips. Du kan jo også vise dem svaret mitt her til deg? Lykke til, håper du får til å ta buss etter hvert, og at du koser deg med korps:)

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no