Pappa har temperament og kommunikasjonsproblemer. Hva gjør vi?

Hei!

Når jeg leser det du skriver, forstår jeg at dere alle er i en vanskelig situasjon. Det er ødeleggende for mennesker å leve over tid sammen med noen som skaper frykt og uforutsigbarhet. Særlig innad i en familie, der man egentlig skal være aller mest trygg og kunne slappe helt av. Det som skjer hjemme hos dere er å regne som latent vold. Et eksempel er at dere "..anspent må tråkke forsiktig rundt pappa", som du skriver, og at mamma synlig endrer adferd når han kommer hjem.

Det er synd at pappa ikke innser hvordan hans væremåte påvirker dere. Det er ganske vanlig at den som viser temperament ikke vil innrømme eller ikke vil akseptere at andre blir redde av det som skjer. Det er akkurat som at det blir for smertefullt å innse at man har skremt eller skadet noen man er glad i med sin væremåte. For i det øyeblikket man innser det, så påtar man seg jo også et ansvar for å endre seg. Det å endre seg kan virke umulig og ikke minst krevende, for den det gjelder. Dermed holder man det heller vekke ved å benekte. Jeg vet ikke om det gir mening å se det sånn? Men selv om det er en forklaring så er det jo ikke OK at pappas væremåte fortsetter å ødelegge for kommunikasjonen og stemningen hjemme.

Hva kan man gjøre i en slik situasjon som dere er i? spør du. Det jeg kan si, er at dere dessverre ikke kan kreve eller tvinge pappa til å gå i familieterapi, selv om jeg tror dere hadde hatt et stort utbytte av å gjøre det. Familievernkontorene er nemlig særlig gode på å hjelpe voksne med sinnemestring. Du kan lese mer om det her og du kan se en youtube-video om sinnemestringskurs her.

Men pappa må ville det selv, ingen kan som sagt tvinge en voksen til å delta på dette.

Du skriver at dere også har mange fine øyeblikk. Det blir jeg glad for å høre. Det som kanskje kan hjelpe da, er at du tar en ny prat med pappa en dag dere har en av disse fine øyeblikkene. Det er nemlig lurt å snakke i "fredstid", når man har guarden mer nede.

Henvend deg til pappa en gang han er i godt humør og virker rolig. Da er det større sjanse for at han klarer å lytte ordentlig til det du har å si, uten å bli irritert. Si til pappa at du ønsker en prat fordi du bryr deg om forholdet deres, at du er glad i han og du vil at dere skal fortsette å ha det fint sammen. Da fokuserer du på det som er fint og på løsning. Det tror jeg også vil få han til å lytte godt.

Kom deretter med så konkrete eksempler som mulig på situasjoner med pappa du opplever som ubehagelige. Jo mer konkret du forklarer, jo lettere er det for pappa å forstå hva du sikter til. Si hvilke følelser disse situasjonene gir deg: blir du f.eks redd, stressa, skremt - og kanskje andre ting og?

Så lenge du snakker om dine følelser kan ikke pappa si at det er feil eller at det ikke er sånn. Hvis pappa bare avviser dine følelser så kan du svare noe sånt som: "..selv om du opplevde det annerledes så var det faktisk mer skremmende for meg enn du kanskje så..".

Si også hva du vil istedenfor: For eksempel at du skulle ønske pappa kunne være roligere eller gå vekk fra situasjoner som stresser han, og heller si det han vil si til dere når ting er rolig.

Hvis du vet om noen helt konkrete situasjoner der pappa reagerte på en bedre måte enn med sinne og kritikk så fortell om dem og be om at han gjør mer av det. Det er ofte lurt å fokusere på det som funker.

Du kan også si at du vil at han vurderer på nytt om han er villig til å bli med på familieterapi. Hvis han sier at han ikke trenger det, kan du argumentere for at det er viktig for deg og at du trenger det. Du kan hilse han fra meg og si at en familieterapeut snakker med hele familien, og fokuserer ikke på skyld eller at folk må ta seg sammen. En terapeut er opptatt av at familien skal kunne snakke trygt sammen om hvordan de påvirker hverandre og hvordan de skal få det bedre. Så selv om pappa går i familieterapi kommer han ikke til å få skylda, for kanskje er han redd for det.

Hvis du finner en anledning i samtalen, så kan du også vise pappa denne fine nettsiden: littsint.no. Den har mange gode tips til foreldre som har den typen adferd som du beskriver at din pappa har.

Et alternativ til samtale er jo også at du skriver et brev til pappa rett og slett, med ca det samme innholdet.

Hvis ingenting av dette hjelper, så går det an for deg å rett og slett vurdere å flytte ut. Du er jo over 18 år og har lov til det. Da skjermer du i alle fall deg selv fra mer kritikk og sinne. Det som skjer med pappa er jo aller mest en situasjon som han og mamma har ansvar for å løse, og blir det for ille så er det mamma som må sette ned foten og f.eks kreve familieterapi eller andre tiltak.

Et siste forslag fra meg, hvis ting bare blir verre, er at dere kontakter barnevernet. Men dette fordrer at noen av dine søsken er under 18 år, for barnevernet hjelper kun de familiene med barn under 18. Har du søsken under 18? I så fall kan dere ringe dit og be om råd. De som jobber der kan opprette undersøkelsessak og dermed snakke med familien for å vurdere situasjonen mer nyansert. Barnevernet er den instansen som kan pålegge pappa veiledning, eller pålegge tiltak i familien din, om ting er for ille.

Jeg håper dette ga deg noen svar. Jeg håper pappa vil endre mening og bli med på familieterapi, dersom du får tatt en prat med han en gang til. Det du ønsker er jo egentlig veldig fint, at dere skal få det bedre sammen. Du viser at du bryr deg - både om pappa og om de andre i familien. Jeg håper du får formidlet akkurat det, og at pappa ser det, når du snakker med han. Lykke til!

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no