Dårlige familieforhold. Hvordan holde ut før jeg kan flytte ut? Jente 16

Hei!

Når jeg leser dine ord forstår jeg godt at du ikke har det bra i familien. Det høres ut som du ikke helt finner plassen din, at du ikke føler deg sett eller viktig nok for de andre. Alle barn i en familie - uansett behov - trenger å føle seg sett. Både fysisk, sett i øynene, og emosjonelt, altså at andre er engasjert i deg og bryr seg om hvordan du har det og hva du trenger. Når du nå ikke føler at du får dette hjemme er det ikke rart at du vil vekk og kjenner at det bare handler om å "holde ut".

Du beskriver en typisk "vane" i en familie når du forteller om at du er den stille, den som bare tar tingene inn, og at du da er den som er lettest å bli sur på. Jeg tenker at dersom du skal holde ut så må du stå mer opp for deg selv og grensene dine. Du må ikke lenger være like stille. Det er ikke greit at andre eksploderer i ansiktet ditt, uansett hva du har gjort. Dersom foreldrene dine eller søstrene dine vil gi deg en beskjed så må de snakke respektfullt til deg. Det er vanlig og lov i en familie at man kan bli irritert på hverandre, eller at noen tråkker over grensene og dermed må irettesettes. Men å kommunisere med eksplosivt sinne gjør aldri at den andre klarer å lytte, det skaper bare frykt og avstand hos den som utsettes for det. Særlig om en voksen eksploderer mot et barn/ungdom.

Så, kjenn etter: Når tråkkes grensene dine over - hva skjer da? Og hva skulle du ønske at de andre i familien gjorde annerledes? Hvis du vil si ifra, fokuser på det du føler og det du ønsker deg istedenfor det som skjer. F.eks kan du si til den som eksploderer: "kan du snakke roligere til meg? Jeg blir redd/stresset/utilpass (finn de følelsene som passer best for deg) av måten du snakker på nå. Jeg vil gjerne snakke med deg men da må det bli roligere først". Og så kan du rett og slett bare gå vekk fra situasjonen, til det har roet seg. Det er å sette en tydeligere grense, tenker jeg.

Når det gjelder søstrene dine og kontakten du ønsker mer av med dem så har jeg noen forslag:

• Inviter dem med på noe hyggelig. Det trenger ikke være stort og flott. Men ta et initiativ og vis at du vil være sammen med dem! Det kan f.eks være å se på gamle fotoalbum fra dere var små, filmkveld, en uteaktivitet, lage mat sammen, gå og kjøpe en is i sola. Noe som får dere til å ha en fin felles opplevelse. Det skaper samhold.
• Vær åpen om det du føler. En dag ting er OK mellom dere og dere har litt tid, forsøk å si hva du kjenner på til begge eller en av dem. Du trenger ikke kritisere, bare si noe sånt som: "jeg liker godt når vi alle tre er sammen, kanskje vi kan gjøre det oftere?" Det kan tenkes at søstrene dine ikke helt har skjønt at du føler deg utenfor. Om du sier noe slikt så skjønner de litt mer og kanskje klarer de da å inkludere deg bedre.
• Bli med på deres "greier". Hvis søstrene dine allerede har noen ting de liker å gjøre eller snakke om, spør om du kan bli med neste gang. Vær nysgjerrig på det de er opptatt av og holder på med. Spør om du kan få se/høre/delta om de holder på med noe.
• Vær tålmodig! Søskenforhold blir ofte bedre jo eldre og mer moden alle tre blir. Ettersom dette er dine småsøstre, kan det hende de blir morsommere og lettere å ha kontakt med når de blir litt eldre. Da vil dere etter hvert vokse dere litt sammen i modenhet og det blir mer likeverdig.

Til slutt vil jeg bare få sagt at det er fint at du bryr deg om familien din og ikke minst dine egne grenser. Jeg håper dette var til hjelp, og at du får det greit i familien din i tiden fremover. Jeg håper også du har andre mennesker rundt deg som ser deg for den du er og som respekterer deg. Et siste råd fra meg er at du bør være så mye du kan med de menneskene som gir deg gode følelser! Og gjøre så mye du kan av de aktivitetene som du liker og gjør deg glad. Om du er mer ute med andre og gjør morsomme ting, vil det kanskje også bli lettere å holde ut de gangene du er hjemme.

Jeg legger ved noen tekster til deg under svaret mitt her som du kan kikke på. De handler om det du tar opp. Alt godt til deg!

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no