Dårlig forhold til søstrene mine, ingen ser hvor vondt jeg har det

Hei!

Jeg forstår godt at du er lei! Ingen ser ditt harde arbeid og du føler deg ikke inkludert med søstrene dine, forteller du. Jeg kan tenke meg at det føles ensomt for deg å være i familien din på denne måten.

Men samtidig er det ganske vanlig at det er både krangling og lite kontakt mellom søsken i perioder. Særlig i ungdomstiden. Når søstrene dine ikke vil ha deg med kan det nok handle om at de er midt i puberteten og i sin egen ungdomstid, mer enn at det er noe galt med deg. Det er vanlig for ungdommer å bli mindre interessert i familien sin jo eldre de blir. Det er også vanlig at ungdommer er mest inne i sin egen verden og er opptatt mest av seg selv og sine venner. Du er yngst av dere tre, det kan jo tenkes at de to søstrene dine føler seg mer sammensveiset bare fordi de er eldre enn deg. Kanskje har de i tillegg noen felles interesser eller andre ting som binder dem mer sammen akkurat nå? De høres jo mer rotete og surrete ut enn deg, kanskje blir de litt misunnelige på det du får til som ikke de får til, og så "rotter de seg sammen" på grunn av det?

Kanskje om en stund kan forholdet mellom dere endre seg. Jeg håper du kan være litt tålmodig med søstrene dine som virker skikkelig i puberteten nå, både rotete og lite interesserte i hvordan andre har det. Kan det hjelpe å tenke at med tiden så vil dere finne mer tilbake til hverandre?

Når det gjelder det mamma sa om at hun håper dere alle dør, så skjønner jeg veldig godt at du fortsetter å tenke på det. Det var vonde og sterke ord hun kom med! Det var ikke særlig greit. Jeg vil tro at mamma var ganske fortvilet og sint da hun sa det. Og i den tilstanden kan man få seg til å si mye dumt. Jeg tror ikke at hun mente det hun sa, men at hun lot irritasjonen styre og plumpet ut med det. Hvis dette var en engangshendelse og mamma kan si unnskyld, så håper og tror jeg at dere kan legge det bak dere.

Har du sagt til mamma at ordene hun sa har blitt værende i hodet ditt? Hvis du ikke har sagt det så syns jeg du skal gjøre det. Da gir du mamma muligheten til å si unnskyld. Får dere reparert så blir det lettere for dere å gå videre.

Det er fint å høre at det noen ganger funker å snakke med mamma. Har du tenkt over når det funker og hva som skjer i de samtalene? Ved å lete etter det som funker og forsøke å forstå hvorfor, kan vi lettere få til mer av det. Hvis du skal prate med mamma så forsøk å si hva det er du har satt pris på de gangene dere har klart å snakke sammen og du føler deg forstått av henne. Spør om hun kan gjøre mer av det. Da fokuserer du på det positive, det pleier å bli gode samtaler av sånt.

Kan du også foreslå at du, søstrene dine, og kanskje også mamma, gjør noe hyggelig sammen utenom hjemmet? Da slipper dere å krangle om rot og husarbeid, dere kan fokusere på noe helt annet! Å gjøre noe sammen kan skape gode opplevelser og dermed bedre relasjonen mellom dere alle. Det er vanskeligere å krangle rett etter at man har hatt en fin stund sammen.  

Det er jo sånn at noen familier kan utvikle en dårlig tone uten at man helt ser det selv. Da er det viktig at noen sier ifra, så de kanskje kan våkne opp litt. Jeg håper det vil hjelpe om du gjør det, både til mamma og søstrene dine!

Under svaret mitt har jeg lagt ved informasjon til andre steder du kan ta kontakt - blant annet familievernet og helsestasjon for ungdom. Ring dit hvis ting ikke blir bedre og du trenger mer hjelp. Lykke til!

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no