Familien krangler mye, føles som jeg er i veien

Hei!

Så leit at det blir så mye krangling hjemme hos dere. Det er slitsomt å krangle, og følelsen av å bare være i veien er jo ikke god. Det høres ut som det har vært for mye krangel hos dere i det siste, jeg kan forstå om du er sliten av dette.

Likevel, er det viktig å si at det er veldig vanlig at både ungdom og foreldre, og søsken, krangler mye. Særlig når man er tenåring kan det oppstå ulike situasjoner som blir til bråk. Da kommer det mer hormoner og følelser inn i bildet, som naturlig nok er vanskelig å kontrollere, og før man vet ordet av det - og uten at man egentlig ville det, så er en stor krangel i gang. Som f.eks den situasjonen du beskriver der søsteren din anklaget deg og din andre søster for å ta noe som var hennes; og det eskalerte.

Men selv om det er vanlig å krangle så kan det bli for mye. Sånn er det kanskje hos dere nå. Så, hva dere kan gjøre for å krangle mindre? Jeg tenker at det er viktig å tenke på at krangling ikke er en person sin feil. Kranglinga plager alle dere, og de andre i familien er sikkert slitne de også.

Det jeg tenker er at du kan være litt nysgjerrig og utforske litt. Hva gjør kranglinga sterkere? Hva gjør kranglinga svakere? Har dere noen ganger når dere ikke krangler, og hva gjør dere da? Du kan ta en bok og skrive ned notater, og se om du ser et mønster? Hvis du finner ut av stunder dere har det mer koselig, foreslå at dere gjør mer av dette sammen. Det er vanskelig å krangle rett etter at man har delt en fin stund.

Noen krangler kommer fordi man kjeder seg. Kan det være en grunn til at kranglene starter hos dere? Og noen andre ganger kan det være sånn at krangling kan være uttrykk for noe annet. Hvis man f.eks er sint og irritert kan det tenkes at man egentlig er lei seg, men at det kommer ut annerledes. Du kan jo ha det i bakhodet neste gang du eller en av søstrene dine begynner å krangle med hverandre.

Og - neste gang det brygger opp til krangel så husk at du også har lov til å bare gå din vei uten å delta. Bare gå på rommet ditt, eller helt ut av huset - kanskje gå til en venn? Det er lov å trekke seg tilbake for å beskytte seg selv hvis det blir for mye styr hjemme, og du trenger ikke ha en mening om alt.

Du skriver at du ikke har et så nært emosjonelt bånd med noen i familien, men har du det kanskje med andre? En venn f.eks? Gå gjerne til en venn og snakk om hvordan du har det, når det blir for vanskelig hjemme. Det kan hjelpe mye. Har du andre voksne du har et nærere bånd til så snakk med de og! F.eks besteforeldre, tante/onkel, familievenner? Dra ekstra på besøk til dem. Det er godt å kjenne at man har noen muligheter for "escape" fra familien.

Det siste jeg vil si til deg, er at jeg syns det virker som du hjelper til en del hjemme, selv om du får beskjed av mamma at du gjør ingenting. Det er jo ikke sant. Å gå med hunden hver dag er en fin og viktig oppgave, som bør tas med i "regnskapet" for husarbeid. Hvis du vil gjøre mer, så spør mamma om du kan få en fast enkeltoppgave i tillegg, som dere avtaler at du gjør. Så kan du gjøre den når du er klar selv. F.eks vaske badet innen torsdagen - eller vanne blomstene en gang i uken. Hvis du får en sånn oppgave (og gjør den) så trenger ikke mamma mase eller bli nedlatende, og du kan planlegge når det passer for deg å gjøre det.

Jeg håper dette ga deg litt tips til hva du kan gjøre videre, og noen svar. Hvis du vil lese mer og evt. søke hjelp (om ting ikke blir bedre) så sjekk ut artiklene jeg har lagt ved under svaret mitt. Da finner du flere gode råd. Håper kranglingen roer seg hos dere!

Lykke til.

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no