Jeg skal fortelle klassen at jeg har OCD og Tourettes syndrom!

Hei,

Takk for at du skriver til ung.no.

Det du beskriver er veldig forståelig, og faktisk ganske vanlig når man nærmer seg noe så personlig. At du får “kalde føtter” betyr ikke at det er feil å dele – det betyr at dette betyr noe for deg.

Du skylder ingen i klassen hele historien din. Du har flere valg. Du kan dele alt (som planlagt) eller dele noe, men ikke alt, eller dele det på en mer generell måte, evt utsette eller la læreren forklare deler for deg eller velge å ikke dele i det hele tatt. Ingen av disse valgene er feige.

Spør deg selv hva som egentlig gjør det skummelt. Ofte er det ikke selve delingen, men frykten for «Hva om folk ser annerledes på meg?» «Hva om noen ler?» «Hva om jeg mister kontrollen?» «Hva om jeg angrer etterpå?»

Du kan spørre deg selv: Hva er jeg redd for at skal skje – helt konkret? Når du setter ord på det, mister frykten litt makt.

En veldig god mellomløsning kan være å si at du har OCD og Tourette’s, forklare kort hva det er, si at det er derfor du får ekstra støtte og ikke gå inn i vold, barndom eller personlige detaljer. For eksempel: «Jeg har fått diagnosene OCD og Tourette’s. Det påvirker tanker og tics, og derfor får jeg tilrettelegging. Jeg deler dette for å skape forståelse, ikke fordi jeg vil forklare alt.» Det er mer enn nok.

Snakk med læreren på forhånd og si noe som: «Hvis jeg stopper opp, kan du ta over» «Hvis jeg ombestemmer meg underveis, vil jeg at vi avslutter» «Jeg vil kanskje ikke svare på spørsmål etterpå». Å vite at du har kontroll gjør det mye tryggere.

Kjenn etter hva vil du. Et viktig spørsmål: Hjelper det meg mer å dele eller å beskytte meg selv akkurat nå? Noen ganger er det modig å dele. Andre ganger er det modig å si: “Dette er ikke riktig tidspunkt.” Begge deler er styrke.

Håper svaret mitt er til hjelp.

Ønsker deg alt godt!

Vennlig hilsen

helsesykepleier