Mye er vanskelig. Misliker kroppen min og foreldrene mine krangler.

Hei

Først av alt; tusen takk for at du skriver til Ung.no og deler det du synes er vanskelig!

Dette høres ugreit ut og jeg skal forsøke som best jeg kan å komme med noen råd som jeg håper vil hjelpe deg.

Det er leit å høre at du ikke er fornøyd med kroppen din. Har du snakket med noen voksne om at du ikke liker kroppen din og ønsker å bli tynnere? Er det noen rundt deg som vet at du har det vanskelig når det kommer til kroppsbilde? Det er ikke noe godt å ha slike følelser helt for seg selv og det hjelper ofte å dele og prate med noen om det. Det er mange som kjenner på usikkerhet rundt egen kropp i din alder, også fordi kroppen forandrer seg mye i ungdomsalder.

Jeg kjenner ikke til din høyde/vekt men det jeg kan si er at det er viktig at du får i deg nok næring og at du passer på at du ikke spiser for lite. Kroppen din er i vekst og utvikling. Å finne riktig balansegang kan være vanskelig om man ikke har mye kunnskap om ernæring. Med tanke på dette tema er mitt råd at du tar en samtale med helsesykepleier på skolen din slik at hun kan rådgi deg. I tillegg har hun din journal som viser hvordan vekten og høyden din har utviklet seg siden du var liten. Helsesykepleier er vant til å snakke med ungdom om forskjellige problemer som opptar dem og det kan derfor være godt for deg å få en samtale med henne om dette. Dersom du synes det er enklere kan du også oppsøke helsestasjon for ungdom for å få en samtale med helsesykepleier der.

Jeg skjønner at du er skikkelig lei og sliten av kranglingen mellom foreldrene dine. Foreldres krangling påvirker jo barna i familien, og mange ganger skjønner ikke foreldre at det ødelegger. De er liksom i sin egen "boble". Men barn får med seg mye mer enn voksne tror og de bryr seg veldig om det går bra med foreldrene. Hvis det går bra med foreldre føles det tryggere å være hjemme. Kan du kjenne deg igjen i at det er sånn for deg? Det høres ut som om du har snakket med foreldrene dine om kranglingen men at det likevel ikke har hjulpet så mye?

Jeg vil anbefale deg å snakke med foreldrene dine igjen om kranglingen deres. Snakk helst når det er rolig, og det ikke er krangling fra før av. Du kan jo spørre en av dem alene, kanskje det er lettere å få til en prat da. Eller du kan skrive det i en sms/et brev. Da kan du fortelle at du hører at de krangler mye, og at du tenker på hvordan de har det. Du kan si at du ikke liker det og at du vil at det skal roe seg ned, og det er viktig at du sier at det påvirker nattesøvnen din og hvordan du har det inni deg.

Hvis du ikke syns det hjelper å si ifra eller hvis du ikke vil snakke med dem alene så kan du også snakke med helsesykepleier på skolen din om dette eller helsesykepleier på helsestasjon for ungdom. En helsesykepleier har taushetsplikt. Du kan snakke om hvordan kranglingen hjemme gjør deg sliten. Du kan også få hjelp av helsesykepleier til å invitere mamma og pappa til en felles prat, der helsesykepleier er med og hjelper deg å si det du vil si.

Et annet sted du også kan få slik type hjelp er på et familievernkontor. Der jobber det familieterapeuter som er gode på å snakke med barn og foreldre i familier med mye krangling. Du kan kontakte familievernkontoret selv, hvis du vil, det er bare å ringe dit. Hvis du ønsker det, kan den du snakker med på familievernet også be de voksne i familien komme for å ta en prat. Foreldrene dine kan også få egen veiledning der om hvordan de skal krangle mindre.

Jeg håper dette ga deg noen svar og at du får snakket med mamma og pappa om at du ikke liker at de krangler så mye. Under har jeg funnet frem til noen artikler til deg som handler om hva man kan gjøre når man har foreldre som krangler.

Så leit å høre at du har mistet hunden din! Når man mister kjæledyret sitt er det nesten like tungt som å miste en god venn. Det er en sorg, og det tar tid. Denne sorgen vil bli mindre smertefull, men du kommer nok alltid til å kjenne på et savn og gode minner.

Noe som kan hjelpe er å lage et album av bilder, en minnebok, eller et bilde som "hedrer" hunden som du var så glad i. Prøv å snu sorgen og savnet til takknemlighet for å ha hatt en så god venn i livet. Når man er ungdom har man kanskje hatt en hund siden man var veldig ung. Da er det vanskelig å se for seg et liv uten.

Er det noen mulighet for å skaffe en ny hund? Mange som mister en hund synes det er en god måte å bearbeide sorgen på. Da får man oppmerksomheten over på et annet dyr. Det kan jo også være noe annet enn en hund som kan gjøre at du trøstes litt.

Du forteller at du i tillegg har mistet bestevenninnen din men jeg vet ikke hva eller hvordan det skjedde. Jeg forstår at dette er vanskelig for deg. Det er virkelig sårt og vondt å føle at man mister en bestevenn. Å miste sin beste venn er som å miste en del av seg selv, og sorgen over dette kan være stor.

Dessverre er det ikke uvanlig at dette skjer i ungdomstiden. For mange er årene på ungdomsskolen en vanskelig tid. Plutselig så endrer en seg og ting er ikke som det engang var. Ingen vet egentlig hva som skjedde, men gradvis så vokser en fra hverandre. Det er vanskelig, men ganske normalt.

Jeg vil råde deg til å ta en prat med den gamle bestevennen din, fortell hvordan du har det, fortell at du savner å finne på ting med henne, og spør om dere ikke kan bli venner igjen. Dersom hun ikke er interessert, tenker jeg at du må gå videre, og satse mer på de nye vennene dine.

Det er sikkert ikke nyttig for deg nå, at jeg anbefaler deg å ta tiden til hjelp, men ofte finner folk tilbake til hverandre når det har gått litt tid. Det er jo en grunn til at dere ble venner i utgangspunktet og det blir jo ikke bort.

Dette ble ett langt svar men du tok opp flere ting som jeg håper jeg har fått svart ut og at det er til hjelp. Jeg legger ved noen artikler jeg anbefaler deg å lese. Jeg ønsker deg alt godt!

Med vennlig hilsen helsesykepleier