Broren min har autisme, føler ikke at foreldrene mine har tid til meg.

Jente, 16

Lillebroren min har autisme. Han må alltid ha noen som passer på han og har nesten ikke noe språk. Mye hjemme går rundt han og det føles ofte ut som det ikke er tid igjen til meg og lillesøster. Han er på avlasting 2 dager i uka, men stresset hjemme blir fort tatt igjen. Jeg skylder ikke på han for at jeg krangler mye med mamma og pappa. Men føler at de ofte er i dårlig humør fordi de blir slitne av å passe på han og det humøret fort går utover resten. Syns det er veldig tungt til tider og ønsker ofte at jeg hadde et «normalt» søsken som jeg kunne være med på min alder. Jeg har ikke tørt å fortelle mange om det selv ikke venner jeg har hatt i flere år. Det er vanskelig og hvertfall når mange ofte tuller med autisme. Vi krangler mye hjemme fordi jeg føler at han ofte blir for mye og trenger for mye. Det er ikke like lett å finne på ting å dra steder fordi det må tilpasse han. Føler meg slem når jeg blir flau over at han lager mye lyd og bråker ute, eller at vi må spør om tilpassing.

Hei! Det er så forståelig at du blir sliten og lei av å ha et søsken som tar så mye av oppmerksomheten i familien din.

Du setter ord på noe som veldig mange barn og unge kjenner på, det å ha et søsken som er annerledes er veldig krevende, og tiden med foreldrene dine blir mindre og dårlige fordi de er for opptatt av broren din.

Mange kan skamme seg for å tenke slik, men du har din rett til å reagere, du er midt i tenårene og trenger at dine foreldre ser dine behov. Du trenger støtte på samme måte som andre i din alder.

Det virker som om mamma og pappa er slitene, og det er ikke rart. Det å ha et barn med autisme krever mye av dem.

Samtidig har også du krav på foreldre som er opptatt av og har tid til deg.

Hva kan du gjøre?

Vet mamma og pappa hvordan du har det? Kan du snakke med dem en dag stemningen mellom dere er ok? Kan du spørre om du kan få si noe? Fortell dem at du skjønner at de er slitne, men at du også trenger dem, at du har behov for at de er der også for deg, si at du savner dem.

Les artikkelen jeg har lagt ved under svaret og bruk prinsippene når du tar samtalen. Da vil du unngå at de går i forsvar, men lytter til deg.

Det er ikke sikkert at foreldrene dine vet at du har det slik, så et er viktig at de vet dette.

Jeg vil råde deg til å snakke med en helsesykepleier på skolen din. Hen kan mye om det å være ungdom og ha problemer i familien. Sett ord på tanker og følelser du har. Bare det å dele dette med noen andre kan være lettende for deg. Sammen kan dere se på hva du kan gjøre med situasjonen din. Kanskje dere etter hvert kan be inn mamma og pappa tile n samtale? Ikke for å kritisere dem, men for å få hjelp til å dele hvordan du har det.

Med helsesykepleier kan du også fortelle at du kan være flau over broren din. Dette er veldig normalt, noe dere sammen kan snakke om.

Jeg vil anbefale at du forsøker å dele dette også med en venn. Det du bærer på er helt noemalt, og jeg tror de fleste vil forstå deg. Er det en du kjenner som også har det litt vanskelig hjemme? Del erfaringer, støtt hverandre og vær der for hverandre. Det kan bli en god erfaring for deg.

Under svaret mitt legger jeg ved artikler som jeg vil anbefale deg å se på. Legger også ved en chattetjeneste du kan bruke 24-7.

Masse lykke til:)

Vennlig hilsen

familieterapeuten

Besvart: 28.9.2026