Jeg lurer på om jeg har en depresjon, og blir så forbanna. Hva gjør jeg?

Hei! Jeg velger å svare deg privat jeg.

Så fint at du skriver til oss om hvordan du har det, og hva du går rundt og tenker på.

Her var det flere ting, som du tar opp, som også går inn i hverandre.

Jeg tenker at hvordan vi har det og hvordan det blir i relasjon med de rundt oss, har jo en påvirkning på hverandre.

Du skriver at du lurer på om du har en depresjon. Det kan være en mulighet. For meg blir det umulig å diagnostisere deg her via tekst, og jeg tenker også at det vil være mangelfult. For du er så mye mer enn det, og det kan være flere faktorer som spiller inn.

Når jeg leser spørsmålet ditt, så tror jeg også at du har utfordringer med å håndtere tanker og følelser, og at det kan vises i agressjon/eitrende forbanna (som du skriver). Det er ikke et godt tegn.

Her vil jeg si til deg at du har et ansvar for deg selv og de andre rundt deg. Det at du er sint og har det vanskelig det er helt greit. Det er leit, men det er greit. Det som ikke er greit er at det går utover de rundt deg.

Dette må du finne måter å stoppe på. Du trenger ikke å være alene om det, det finnes hjelp, men du må finne måter du kan regulere deg selv på og gjøre det bedre for deg selv og de rundt deg.

- Her kan du få hjelp av artikkelen under om "sinna - hvordan mestre det", samt "vold i parforholdet" og hjelpetjenestene. Ofte så tenker man at man kan håndtere dette alene, men det kan man sjeldent.

Dermed foreslår jeg at neste steg blir å kontakte noen, enten hjelpetjenesten under, fastlegen, helsestasjon for ungdom eller familievernkontoret. Det er fagpersoner som kan være der for deg og hjelpe deg til å navigere både i eget liv, og felles liv.

Nå leser jeg at du har hatt det utfordrende en stund, og det er ikke så uvanlig at man kan bære på vonde ting lenge, før man søker hjelp. Jeg vil gjerne rose deg for at du har skrevet inn til oss og søkt om hjelp. Det er kjempe bra! Godt jobbet!

Jeg leser også at du har isolert deg fra venner og familie og det er ikke så lett. Jeg kan tenke meg at du har mennesker rundt deg som bryr seg om deg og er glad i deg. Det kan ta tid å bygge opp relasjoner igjen, og det tar energi. Som regel er det verdt det, og de nærmeste kan vise mye forståelse, hvis man er åpen og ærlig.

Ved å ta et lite initiativ, til familie for eksempel, eller en gammel venn, så er du på god vei.

Når du har det utfordrende i eget liv, så er det ikke så rart at det går utover familielivet. Jeg synes fra min side at det er stort hvis du har kommet til en innsikt i hvordan du kan virke eller påvirke andre. Det er et godt steg på veien mot å være bedre.

Når ting har vart over så lang tid, både i ditt eget liv og i relasjon til deg selv og hvordan du har det, og i familien, relasjonen til samboer, og barna, så vil det både ta mye energi og tid, og tolmådighet, for du kommer dit du ønsker.

I dette, så er det viktig at du har målet for deg klart og tydelig, og at du kan være både streng og snill med deg selv samtidig. For eksempel: Ja, det er lov til å ha en dårlig dag, eller hva det vanskelig med seg selv eller sitt. Nei, det er ikke greit å la det gå utover samboer. For eksempel. Eller nei, livet ble ikke sånn som jeg hadde sett for meg. Ja, jeg skal gjøre alt jeg kan for å være et så godt menneske jeg kan for de rundt meg.

Nå er jeg tydelig med deg, men det kan være at det er nettopp tydelighet som er det som trengs for veien videre.

Når samboeren nå ønsker å gå fra deg, er det store ting som settes på spill.

Jeg forstår at du er stresset og redd nå, og ikke vet hvordan framtiden vil bli.

Samtidig så tror jeg på at du har mange gode evner og muligheter for å skape et godt liv for deg selv og dine barn, med eller uten samboer.

Ting har en tendens til å ordne seg, så fremt man klarer å styre seg selv i riktig rettning. Og her finnes det som sagt hjelp.

Les aritiklene under svaret, gi deg selv en klapp på skulderen, og brett opp ermene. Ønsker deg og dere alt godt og sender deg en god klem <3

Med vennlig hilsen rådgiver innen atferdsvitenskap, ung.no.