Jeg overtenker mye og strever med perfeksjonisme

Hei,

Så fint at du skriver til oss når du kjenner dette begynner å hindre deg fra å leve livet ditt som du egentlig vil!

Jeg tror kanskje ikke det er noen lett måte å komme ut av dette mønsteret på, annet enn å øve. En del ganger i livet er det sånn at vi må gjøre det vi er redd for, selv om vi er redde.

Det som forhåpentligvis skjer om du er åpen for å prøve deg litt fram, møte mennesker og snakke litt, er at du lærer at du ikke trenger å være perfekt.

At du slapper mer og mer av, og til slutt ikke trenger være så redd lenger.

Noen ganger er eneste veien ut, gjennom.

For det å forvente perfeksjon, fra deg selv eller andre, er et urimelig mål. Det er ingen som er perfekte eller gjør alt perfekt. Det finnes ikke.

Om du venter på det perfekte eller ikke kan gjøre noe før det er perfekt, så kommer du ikke til å få noe som helst ut av livet.

Forhåpentligvis vil du merke at om du prøver deg fram og møter folk der ute i verden, så er det heller ikke sånn at de forventer det av deg.

De som eventuelt forventer det er ikke noen du trenger eller burde bruke tid på, for det de da forventer er fullstendig urimelig.

Så klart kan det være fint og viktig å jobbe hardt for noen mål eller noe vi bryr oss om, og det kan være viktig å gjøre vårt beste. Men perfekt er det ingen som blir, og det skal heller ikke forventes av oss.

Tenker du at andre er nødt til å gjøre alt helt riktig for å være verdt noe? Er du glad i folk fordi de er perfekte eller gjør noe bra? Eller er du glad i dem av helt andre grunner?

Hvis det siste er tilfellet, hvorfor skulle det være noe annerledes med deg?

Når du skal prøve deg fram i verden så trenger du ikke gjøre alt med en gang, og du kan starte å snakke med og finne på ting med de du allerede er trygg på og stoler på.

Så kan du lirke litt og litt på det å utfordre deg selv. Kanskje kan du prøve å lære deg noe helt nytt? Utfordre deg selv på å la deg selv være nybegynner, være dårlig på noe, før du blir bedre?

Det kan komme til å kjennes veldig ubehagelig ut, spesielt i starten, og kanskje blir det for vanskelig noen dager og lettere andre dager.

Ikke få panikk av det. Du kan starte på nytt, prøve igjen, igjen og igjen. Du vil merke at det blir bedre etter hvert.

Kanskje har du også en indre kritiker, altså en måte å snakke til deg selv på, som er veldig streng og slem? Kan du legge merke til det, og begynne jobbe med om det er mulig å være litt snillere mot deg selv?

Jeg kan anbefale boken Ikke være så slem mot deg selv av Per-Einar Binder om du ønsker lese litt mer om det å jobbe mot perfeksjonisme og sterk indre selvkritikk.

Jeg håper noe av dette hjelper deg videre, så du kan utforske livet litt friere og modigere etter hvert. Jeg ønsker deg masse lykke til.

Vennlig hilsen psykolog

ung.no