Tror jeg har blitt deprimert!

Jente, 17

Hei. Jeg har slitt på den mentale delen i nærmere 9 måneder nå, og begynner å lure på om jeg er deprimert. Siden slutten av sommeren 2025 har jeg null glede i ting jeg pleide å like, og folk jeg likte å være med. Jeg sliter med å dra på skolen, selvom jeg har helg og ferie så er det eneste jeg tenker på at jeg må tilbake. Det er flere ganger jeg har vært hjemme fra skolen, og klarer ikke finne ting å være positiv for. Jeg vil ikke være med familien min, jeg vil bare være alene. Jeg kan ikke tenke meg å jobbe eller å ha en utdanning, det er det siste jeg vil. Jeg har tidligere slitt med selvskading, og jeg prøver mitt beste å ikke falle tilbake dit, men jeg sliter med tanke på at jeg ofte føler på selvmordstanker. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, men jeg er veldig lei av å ha det sånn hver dag. Mamma har tenkt at kanskje det ligger noe ADD i bunn som ikke er diagnostisert. Tør ikke si til mamma at jeg føler på selvmordstanker, har dårlig samvittighet og føler jeg plager henne med dette.

Svar

Hei,

Takk for at du forteller oss hvordan du har det!

Dette høres veldig krevende ut og må tære mye på deg.

Du har hatt det vanskelig lenge og lurer på om du kan ha blitt deprimert.

En depresjon kjennetegnes av at man har vært nedtrykt eller lite interessert i livet rundt seg nesten hver dag i minst to uker. Man kjenner at man har mindre energi og at man ikke blir like glad av aktiviteter man vanligvis liker. En merker gjerne også andre symptomer som søvnvansker, endret matlyst, skyldfølelse, negative tanker, selvmordstanker, rastløshet og tap av konsentrasjon. Mange ungdommer kjenner også mye irritasjon.

Depresjon arter seg veldig forskjellig fra person til person, men kjernesymptomene er nedstemthetog redusert interesse for ting man tidligere interesserte seg for.

Noen ganger kan det være slik, som mammaen din sier, at det er noe som ligger til grunn for at du opplever depressive symptomer. ADHD kan være en slik diagnose.

Når alt kjennes ut som et ork kan det være viktig at du fokuserer på atferdsaktivering. Det vil si å øke deltakelse i meningsfylte aktiviteter. Prøv å kartlegg aktiviteter som kan gi deg energi og forsøk å gjøre flere aktiviteter som gir energi enn aktiviteter som tapper for energi i løpet av en dag. Ofte trengs det mye støtte og motivasjon fra familie og venner for gjennomføring av dette. Men det hjelper.

Du forteller om selvmordstanker som du kvier deg for å fortelle mammaen din om. Redd for at du plager henne med utfordringene dine. Det er mange som lar være å dele informasjon med foreldrene sine for å skåne de, men det er viktig at du husker på at mammaen din ønsker at du skal ha det så bra som mulig. Selv om det er vondt å høre at barnet hennes har det vanskelig så er det mye verre å få vite i etterkant at man kunne gjort ting annerledes dersom man bare hadde visst

Noen synes det hjelper å skrive ned det de ønsker at foreldrene skal vite og forstå. Da kan de lese det du har skrevet når du ikke er til stede og deretter komme til deg for å fortsette samtalen. Det er viktig at de vet hvor vanskelig du har det nå slik at de kan støtte og hjelpe deg på den måten som du trenger. Foreldrene er ofte en viktig del av prosessen for å få det bedre.

Videre anbefaler jeg at dere tar kontakt med fastlegen din for en vurdering med tanke på videre oppfølging og henvisning til BUP for utredning og behandling.

Jeg legger ved noen artikler som jeg anbefaler deg å lese.

Sender deg mange gode tanker og ønsker deg masse lykke til.

Med vennlig hilsen psykolog

Besvart: 18.2.2026