Foreldrene mine er deprimerte

Hei!

Så fint at du skriver inn her til oss i ung.no.

Det er gode spørsmål du stiller. Ja, det er faktisk forskning som viser at det å være tett på mennesker som er deprimerte kan øke risikoen for at en selv utvikler depresjon. Jeg tenker særlig at det ikke er noe rart at du kan bli påvirket og synes det er vanskelig som ungdom når det er hos begge dine foreldre. Det kan særlig bli belastende/øke sannsynligheten for at en selv får det vanskelig, hvis foreldre har alvorlige symptomer, de varer over lang tid eller stadig kommer tilbake.

Har du fått noe informasjon eller oppfølging som pårørende f.eks med mammaen eller pappaen din sine psykologer eller leger? Alle psykologer ved sykehus skal kunne tilby dette for barn/ungdom/pårørende, fordi psykisk sykdom er noe som påvirker hele familien. Depresjon kan gjøre noe både med humøret (mer trist, "tom" eller irritabel), energinivå/trøtthet, og interesse/motivasjon for ting en vanligvis liker. Det kan også ha andre symptomer som forstyrret søvn/matlyst, konsentrasjonsvansker, skyldfølelse, negative tanker. Det kan være vanskelig, skummelt, trist og forvirrende når foreldre endrer oppførsel pga slike symptomer, f.eks er mer irritable, mindre tålmodige, orker mindre og kanskje virker mer fjern/ukonsentrert. Noen ungdommer kan kjenne på skyld eller skamfølelse over at foreldre strever psykisk, eller kan kjenne på en ansvarsrolle hjemme/overfor foreldre. Har det vært slik for deg?

Det er trist å høre at du kjenner nå at ingenting hjelper og at du ikke ser noen løsning. Det er helt menneskelig og ikke noe rart at du kjenner at du blir påvirket av at du kjenner på at du har færre nære/gode bånd til andre enn du kunne ønske.

Jeg vil råde deg sterkt til å snakke med en voksen om hvordan du har det inni deg. Om du ikke kjenner at det hjelper å snakke med foreldrene dine, kan du snakke med andre voksne i familien om du har noen der du stoler på, en lærer, helsesykepleier på skolen eller helsestasjon for ungdom. Du kan også snakke med fastlegen din.

Fastlegen din kan hjelpe deg med å finne hvor/hva slag oppfølging du kunne hatt behov for. Noen kommuner har lavterskel tilbud om samtaler med psykolog. Om en har psykiske plager og sliter med å fungere i hverdagen, kan en også bli henvist til BUP - som gir utredning og behandling. Disse tilbudene er gratis.

Når man er over 16 år, trenger en ikke foreldres samtykke for å få oppfølging/behandling, og de har ikke rett på informasjon eller innsyn i journalen din. Ofte kan det likevel vært lurt at foreldre er involvert på noen måte, for å få råd om hvordan de kan hjelpe ungdommen med å få det bedre. Mange kan oppleve at det er en lettelse å få satt ord på hvordan man har det, og få innspill fra en voksen fagperson. Hvis det er vanskelig å vite hva du skal si, så kan det være til hjelp å vite at leger/psykologer/helsesykepleier har mye erfaring og vil gjøre de de kan for at du skal føle deg trygg i samtalen. Kanskje kan du vise spørsmålet du har sendt inn her?

Jeg ønsker deg masse lykke til videre!

Med vennlig hilsen psykologen