Mamma døde, og jeg klarer ikke takle de andre i sorgen?

Hei.

Så fint at du skriver til ung.no

Så utrolig trist å høre at mammaen din døde, for bare 3 måneder siden. Da er det svært naturlig at du har alle de følelsen som du har nå. Sinne, frustrasjon, sur, irritert og ikke minst lei deg. Det ville vært rart om du ikke følte det på denne måten.

Disse følelsene blir ekstra forsterket av at mamma tok sitt eget liv, for det etterlater så mange spørsmål i tillegg. Kanskje tenker du på om du kunne gjort noe for å forhindre det? Kanskje du har dårlig samvittighet for noe du sa eller gjorde, eller ikke gjorde? Et selvmord etterlater mange flere tanker og følelser, enn en naturlig død.

Når noen tar selvmord så er de svært syke i tankene sine. Du visste kanskje at mamma var psykisk syk? Ikke at det gjør det lettere å kommer over at hun klarte å ta livet sitt.

Jeg synes det er viktig at du får noen å snakke med. Ble for eksempel kriseteamet i kommune koplet inn da mamma døde? For de vil alltid tilby samtaler, og når de gjør det, så må du takke ja. Kriseteamet er ofte inne i den helt tidlige fasen, men da er ofte familiemedlemmene i sjokk og vet ikke at de faktisk trenger å snakke om det som skjedde. Så pleier kriseteamet å ha oppfølgingstelefoner, gjerne etter 3 måneder, som er nå, og når de gjør det, så si at ja, jeg ønsker å snakke med noen om mammas død. Det er viktig!

Sorgarbeid er veldig forskjellig fra person til person. Det finnes ikke noen riktig eller feil måte å sørge på. Sorgen svinger ofte inn og ut av den altoppslukende sorgen til at det kan være fint med avkobling med en film eller en serie. Det er lov å le og more seg, for i neste stund føle på bunnløs sorg. Du sørger ikke mindre for det om du også har det gøy en stund.

Det hjelper å snakke med noen, det er ikke en floskel. Det å dele sorgen med noen, for eksempel kjæresten din, som sikkert vil være der for deg. Pappa har prøvd, og du må prøve å snakke med pappa og fortelle hvordan du føler det. Det vil han forstå.

Det føles også godt å snakke med noen helt utenforstående. Som noen i kriseteamet, eller i mestringsenheten i kommunen. Der kan du si alt du vil, uten å måtte ta hensyn til den andres følelser, som du gjerne må når du snakker med en nær og kjær.

Jeg ønsker deg alt godt.

Lykke til!

Med vennlig hilsen helsesykepleier