Jeg strever med mat. Føler meg helt alene.

Jente, 16

Hei. For sånn 3 år siden utviklet jeg en spiseforstyrrelse, tror jeg. Ingen fikk vite om det, selvom jeg prøvde å hinte til både fastlege, helsesøster, helsestasjonen og et ungdomsteam. Etter hvert utviklet det seg til panikkangst, of siden har jeg egt alltid slitt med mat. Da jeg flytta for meg selv i fjor, begynte jeg å spise når jeg var nedfor, noe som var ganske ofte.. nå har jeg gått opp noen kg, og jeg hater kroppen min. Jeg veier ikke mer enn 70kg liksom, men jeg føler meg utilpass. Har prøvd å gå ned i det siste, men alt er veldig vanskelig og mat er så og si det eneste jeg tenker på og påvirker hverdagen min veldig. Jeg klarer ikke å konsentrere meg i timen, er heller hjemme enn med venner fordi jeg har d dårlig med meg selv liksom.. vil så gjerne bare klare å spise som et normalt menneske, men det går ikke, og jeg føler meg ekkel.. jeg trenger hjelp, men føler ingen ser meg, og d er spesielt vanskelig når jeg bor helt alene 3 timer fra mamma og pappa… hjelp?

Svar

Spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid. Se spørsmål og svar som ligner for nyere spørsmål.

Hei.

Det er leit å lese at du har strevd så lenge med mat. Du trenger hjelp.

Du beskriver noe som mange kan kjenne seg igjen i. Mat som trøst når man har det vanskelig er mer vanlig enn man tror. Likevel er det viktig å få hjelp til dette. Jeg anbefaler deg å snakke med helsesykepleier en gang til slik at dere sammen kan vurdere hvilken oppfølging du skal ha. Om du ikke har en spiseforstyrrelses-diagnose er det likevel viktig at du får oppfølging slik at du unngår å utvikle en spiseforstyrrelse.

Du trenger hjelp til å snakke om de vanskelige følelsene og du trenger hjelp til å spise regelmessige måltider slik at du ikke sulter deg eller overspiser. En slankekur kan føre til at du blir så sulten at du overspiser. Sult kan også utløse vanskelige tanker og følelser. Det er viktig at helsesykepleier følger deg opp tett slik at du ikke er alene.

Å bo på hybel langt unna foreldre er krevende. Spesielt når man strever. Du trenger en voksen som kan følge deg opp daglig. Det kan være helsesykepleier, en sosiallærer eller rådgiver.

Du kan vise det du har skrevet til UNG til helsesykepleier eller foreldrene dine om du synes det er vanskelig å forklare hvordan du har det.

Vennlig hilsen familieterapeut/sykepleier med spesialitet på spiseforstyrrelser

Besvart: 23.4.2023