Jeg har angst for å ikke ha tilgang til do

Hei,

Det er nok ganske så mange som kan kjenne på stress eller angst knyttet toalettilgang. Dersom vi vet at tilgangen til do er begrenset, kan hjernen tolke dette som en potensiell fare. Den sender ut stressignaler som faktisk gir en følelse av å måtte på do, selv om blæra er tom. Ved stress så jobber det som kalles for det sympatiske nervesystemet som kan gi hyppig behov for å tisse. Dette skaper en ond sirkel hvor du er redd for å måtte på do og stresset gjør at du faktisk føler at du må, og angsten øker.

Noen utvikler også en slik frykt som konsekvens av tidligere erfaringer. Som å bli nektet å gå på do eller oppleve låste doer når man virkelig må tisse. Har du hatt noen ubehagelig opplevelser du tenker påvirker deg?

Det du skriver om at du strever med å tisse som konsekvens av stress kalles ofte for sjenert blære (paruresis) og er en fysisk reaksjon på stresset. Når du blir stresset og engstelig går kroppen i forsvarsmodus noe som fører til at musklene i urinrøret spenner seg og låser blæren, selv om du føler at du må tisse. Du lurer på om dette er vanlig og svaret er ja, men det snakkes sjeldent om.

Her er noen råd som kan hjelpe deg med å slappe av slik at det blir enklere for deg å få tisset.

1. Pusteteknikker: pust dypt med magen for å sende signaler til resten av kroppen om at du er trygg. Dette kan hjelpe bekkenet til å slappe av.
2. Avspenning: prøv å spenn musklene i bena eller armene hardt i noen sekunder, for så å slippe helt opp. Det kan lure resten av kroppen til å følge etter med avspenning.
3. Distraksjon: istedenfor å følge med på blæren så prøv å fokuser på noe annet. Feks. telle baklengs fra 100.

For å overkomme angsten for å ikke ha tilgang til do, må du trene hjernen din til å forstå at du er trygg selv om ubehaget oppstår. Frykten skaper en falsk følelse av at du må på do (stressrespons) og målet er å bryte denne koplingen.

Det første du kan begynne med er å lage en fryktstige hvor du rangerer situasjoner fra 1-10 basert på hvor skremmende de er (feks. å gå i butikken er en 3, men å kjøre buss er en 8). Deretter kan du begynne å utsette deg selv for de minst ubehagelige situasjonene først for så å ta de mer ubehagelige situasjonene etterhvert. Dette kalles gradvis eksponering. Bli i situasjonen helt til angsten begynner å avta slik at kroppen din får erfaring med at du klarer å stå i det og det er ikke så farlig som du tror. Dersom panikken kommer forsøker du å puste rolig (ikke anstreng pusten, noen pusteteknikker kan virke mot sin hensikt). Prøv å stol på at kroppen regulerer seg selv når vi gir den mulighet til det (selv om det kan ta noe tid). Flytt fokuset over på noe som gjør at du roer deg litt ned - typisk "fokus utover", mot omgivelsene dine, mot sansene, og forsøk "aksept innover" - at du lar hva enn som skjer på innsiden skje uten å gi det så mye oppmerksomhet (å ikke gi det oppmerksomhet i det hele tatt kan være urimelig vanskelig). Innoverfokus pleier å være lite hjelpsomt når en har angst (og panikk er en form for angst).

Noe som også kan være lurt er å øve deg på å ikke gå på do med engang du kjenner at du må når du befinner deg i trygge omgivelser. Dette lærer hjernen og blæren din at du har kontroll.

Det kan også være godt å snakke med noen som kan støtte deg i denne utprøvingen. Jeg anbefaler derfor å ta kontakt med Helsestasjon for ungdom som kan mye om dette. Under finner du en funksjon som gjøre at du enkelt kan finne din nærmeste helsestasjon.

Håper det jeg har skrevet har vært litt til hjelp for deg. Du er hjertelig velkommen til å skrive til oss igjen hvis du trenger det.

Jeg sender deg mange gode tanker og ønsker deg masse lykke til.

Med vennlig hilsen psykolog