Har kjæresten min en psykisk lidelse? Hva skal jeg gjøre?

Hei! Så fint at du skriver til oss, slik at du ikke er alene om det. Jeg leser at du tenker at vi ikke kan gi deg noe konkret svar på situasjonen din, og det er sant. Jeg kan ikke gi deg en konkret løsning for han (og deg) og dere to, fordi jeg har ikke møtt dere, og dere er begge to eksperter i deres liv. Men! I dette tilfelle ønsker jeg gjerne å gi deg et litt konkret svar, allikevel, blandet med noen refleksjoner. Er det i orden for deg?

Fra min side så tenker jeg at "Nei! Jeg synes ikke at dette er noe du bare skal finne deg i, eller godta at han er sånn eller sånn." Uansett hvor vondt og vanskelig vi har det, så kan vi fortsatt være høflige. Noen mennesker har levd så lenge med sine opp og nedturer, at venner og familie rundt blir vant til at det bare “er sånn de er”. Men jeg synes ikke det er godt nok. Man kan fortsatt være høflig og hyggelig, vise respekt for den andre, og prøve å møtes på det som er viktig for partneren, selv om man har det vondt og vanskelig. Det ene utelukker ikke det andre, tenker jeg. Det er ikke alltid man kan gi det beste av seg selv akkurat da, men man kan fortsatt vise at man bryr seg om den andre.

Når det er sagt, så er jeg enig i at man noen ganger har det så vondt og vanskelig at man ikke klarer å tenke på noe/noen andre enn seg selv. Da kan man gå inn i et slags overlevelsesmodus, og man evner ikke til å se andre. I slike tilfeller så er det viktig at man får hjelp slik at man ikke er alene om det, og slik at pårørende ikke føler alt for mye ansvar, skyldfølelse, redsel eller uro for at den personen skal skade seg selv, eller fortsette å dra seg selv ned. Så i ditt tilfelle anbefaler jeg deg at du ber han om å kontakte fastlegen eller helsestasjon for ungdom, slik at han får hjelp. Du kan også ringe mental helses hjelpetelefon 116 123. Hvis det er slik at han nekter å ta kontakt, så kan du be søsteren hans eller noen andre i familien om hjelp, eller snakke med en fagperson selv. Her gjelder de samme for deg.

Poenget mitt med det jeg sier er 1. Han må ta ansvar for egen helse, også psykiske helse, og 2. Du skal ha det bra, og ikke gå rundt å være redd for han, eller tro at du må godta det ene eller det andre.

Du skriver innledningsvis at du er redd for at han kanskje har en psykisk lidelse. Å være deprimert, tungt deprimert, eller å ikke ønske å leve lenger/suicidal, er i seg selv diagnoser/psykiske lidelser eller kan gå inn under andre diagnoser/psykiske lidelser. Så hvis det er slik, så har du en kjæreste som lider psykisk. Og da er det viktig at han får hjelp.

Forskjellen her er - at den hjelpen er ikke deg, det må være fagpersoner eller familien hans. Du må ta ansvar for deg selv og eget liv, og ikke være så styrt av hans. For da vil dere begge ha det vondt. Så sett grenser, si hva som er OK og ikke. Si i fra at “nå blir du kald og distansert, og da blir jeg så fryktelig lei meg.” Sånn at han vet hvordan du har det. Og fortell hva som er viktig for deg i forholdet.

Jeg forstår at du er glad i kjæresten din, at dere har hatt mange fine dager sammen inntil nå. Ta vare på det gode, ta vare på deg selv, og ta vare på hverandre så godt det går. Og hvis det ikke går, og forholdet ikke er bra - så er det også å ta vare på hverandre hvis man trenger en pause/gjøre det slutt fordi han sliter - til han eventuelt får det bedre igjen. Jeg forstår at dette ikke er noe godt å kjenne på, og jeg vet at man skal romme et annet menneske når man er glad i dem. Du må gjerne romme han og hans gode og litt mindre gode sider. Men man skal ikke romme veldig dårlige sider eller dårlige ting som ikke er bra for hverken deg eller han. Da må du sette grenser for dere begge, slik at dere kan ha det bra og han kan få det bedre.

Sender deg en god klem <3 Les artiklene under, de kan være til hjelp for deg.

Med vennlig hilsen rådgiver innen atferdsvitenskap, ung.no.