Kan dere VÆRE SÅ SNILL Å FAKTISK HJELPE MEG DENNE GANGEN?

Hei,

Takk for at du fortsetter å skrive til oss, det synes jeg er fint.

Jeg skulle virkelig ønske at jeg kan si akkurat de ordene du trenger å høre for å være ordentlig til hjelp for deg. Det er uansett fint at du kan skrive om hvordan du har det, siden det å snakke face to face er vanskelig for deg.

Snakking, ord og råd hjelper sjelden alene, men håpet er at det kan motivere til handling. Hvis du ikke gjør noe aktivt i retning av bedring, vil du forbli der du er nå.

Du har vegret deg for å gå på skolen over lang tid og nå er igjen terskelen svært høy for å gå tilbake på skolen. Å si til deg at du bare må gå på skolen, vil ikke hjelpe deg.

Men som du sikkert allerede vet veldig godt, så er det utenfor komfortsonen din, at du utvikler deg og kan oppleve mestring. Jeg vil derfor oppfordre deg til å gjøre små ting hver dag, som er LITT skummelt og litt utenfor hva du er komfortabel med. Gjerne utfordre deg sosialt, hvor du beveger deg og hva du tørr å dele med andre.

For hver gang du tørr å utfordre deg, uavhengig av om du lykkes eller ei, kan du være litt stolt av deg selv fordi du har prøvd. Flere slike opplevelser av mestring, vil gjøre at du tørr mer og mer, og dermed bygger opp motet ditt til å gå tilbake til skolen.

Lag en plan, alene eller sammen med noen, over ting du synes er litt utfordrende, og følg planen, ikke følg hodet, da vil du ikke gjøre det. Husk at du kan gjøre ting uten at hjernen er enig i at du skal gjøre det. Du har mer kontroll på handlingene dine (det du gjør!) enn på tankene og følelsene dine.

Våg å feile! Det gjør vi alle! Å feile er menneskelig og sårbarhet knytter mennesker sammen.

Jeg vet ikke om dette gjelder for deg, men det å sitte fast i offer-rollen er veldig lite utviklende. Det skal gjøre litt vondt og det skal være hardt arbeid å få en bedre psykisk helse.

Har lagt ved noen artikler som jeg håper kan være til hjelp.

Jeg ønsker deg alt godt og lykke til!

Vennlig hilsen

Psykiatrisk sykepleier i ung.no