Sliter med selvmordstanker og klarer ikke si det til psykologen

Hei du!

Så fint at du tar kontakt. Jeg skjønner at du kan grue deg for å sette ord på hvordan du har det. Samtidig så tenker jeg at du ikke kommer utenom fordi du vil ikke få hjelpen du trenger dersom du ikke snakker med psykologen. Det kan fort oppstå en merkelig situasjon der det heller blir motsatt - at vedkommende ikke forstår hvor vanskelig du har og så vil du kanskje ikke motta riktig/nok hjelp og så blir det bare verre. Psykologer er utdannet i å snakke om og behandle psykiske lidelser men kan ikke lese tankene til folk eller gjette hvordan noen har det. Dermed blir det kjempeviktig at du kan si noe om hva som skjer på innsiden din.

Jeg tror nok at du skremmer deg selv med tankene om at du skal bli sett på som at du bare ønsker oppmerksomhet. Det er ikke vanlig at personer som jobber med personer som har det vanskelig har et sånt "strengt" og feilaktig blikk. Det er nok heller vanlig at man har slikt "strengt" blikk mot seg selv. Det at du har vært borte fra skolen så lenge og har det så vanskelig at du har fått selvmordstanker snakker for seg selv - dette er å ha det vanskelig "på ekte" og handler ikke om oppmerksomhet. Det er lurt om du forsøker så godt du kan å få vekk dette strenge blikket fra deg selv og si det som det er til psykologen.

Dersom du ikke klarer å si det rett ut kan du begynne litt forsiktig. Du kan f.eks si ting som at "det er så mye jeg skulle ha snakket om men jeg føler jeg ikke klarer det", "jeg er redd for å ikke bli tatt på alvor og derfor får jeg ikke ut ordene". Og så videre. Da vil psykologen forstå at det er flere ting som plager deg og sannsynligvis hjelpe deg videre med samtalen. Du kan også skrive brev/lapp/stikkord dersom det hjelper deg med å komme i gang med samtalen om de vanskeligste tingene.

Jeg ønsker deg alt godt - masse lykke til!