Ødelegger vi vårt forhold om vi har sex eller noe annet?

Hei! Så fint at du skriver inn til oss, og spør om det du lurer på. Jeg tenker at så lenge dere er åpne om hva dere kjenner inni dere, hva dere tenker og hva dere føler underveis, så tror jeg at det å utforske hva dere kan være - kan gå fint. Det er mitt korte svar.

Mitt lengre svar har litt flere aspekter ved seg. Ja, det kan gå fint. Jeg mener fortsatt dette, men jeg lurer på om det er noe mer å ta innover seg.

Det er et aspekt her jeg gjerne ønsker at dere tar med dere: det er ikke alltid hodet vårt og hjertet vårt kommuniserer så godt, eller rettere sagt: at vi er i kontakt med hjerte, hode og mage - samtidig.

Relasjonen deres vil kunne endre seg når man er romantisk, og utforsker dette. Det vil si at man kan tenke at det går fint å være venner som er noe mer, men så kan ønsket om å være kjæreste komme snikende. Og da er det ikke alltid man klarer å finne ordene til denne følelsen.

Det kan også være noe som oppstår underveis, og som man kanskje ikke helt er klar over først. Eller det kan komme i utakt - at den ene kjenner det først, og den andre kjenner ikke så mye på det da. Og omvendt.

Poenget mitt her er: det kan være at man sier at det går fint å være romantiske som venner, men det kan også føre til at det er del av oss som sier at det går fint, og en annen som kanskje sier at det ikke går så bra.

Til det med at dere ikke tenker dere å være i et forhold nå, så blir jeg litt nysgjerrig på dette utsagnet - til hvorfor dere tenker det skal/bør være sånn?

Hva er det som gjør at dere har kommet til den konklusjonen? Er det et ønske om å være frie? Er det fordi dere er redde for at dere ikke passer sammen i lengden? Eller er det fordi dere tror at det ikke vil fungere sånn “logistikk messig”?

• For hvis begge to sitter med følelser for hverandre, og kanskje ønsker å utforske dette, så er det vel nettopp det å være mer enn venner dere tenker å utforske? Og da er det et form for forhold, selv om det kanskje ikke vil være den typiske merkelappen “kjæreste” på det? Eller at man faktisk kanskje ønsker å være kjærester, hvis det oppstår romantikk, men ikke tør å si det til den andre? Eller innrømme det for seg selv?

Jeg tror at det er en god ting at dere er åpne for og med hverandre. Forsett å være det. Også ha i bakhodet at det er ikke alltid man klarer å være åpen og ærlig med seg selv heller.

Sånn er det for oss alle, men i kjærlighetens univers kan det gjerne forekomme enda litt oftere. Og da kan man spørre seg selv hvorfor det? Hvorfor klarer vi ikke å være åpne og ærlige med oss selv?

- Fordi kjærlighet er både er komplekst og komplisert. Og det er en verden dere vil kunne entré hvis dere utforsker det romantiske kombinert med vennskap og at man har gjensidig hyppig kontakt.

Jeg sier alltid: så heldig du er som er forelsket/betatt av en venn/venninne. Da har dere allerede dannet et godt grunnlag. Så husk at dere har dette i bunnen, og at det andre er noe dere ennå ikke har utforsket.

Man kan gå tilbake til å være venner hvis det ikke fungerer, men det kan ta litt tid og innsats. Før den tid, så pass på at du og dere gir dere selv muligheten til å gi dere en sjanse. Hva enn det er som passer best for dere.

Til nettopp denne problemstillingen du tar opp, så har vi skrevet noen artikler. Se på disse, de ligger under svaret.

Ønsker deg alt godt og sender en varm klem <3

Med vennlig hilsen rådgiver innen atferdsvitenskap, ung.no.