Har jeg (sosial) angst?

Jente, 13

I litt over et år så har jeg lagt merke til at jeg fort blir stressa for unødvendige ting. Jeg hater presentasjoner og er livredd for å si ting høyt i klassen. Hvis jeg gjør det blir jeg musestille og når jeg sier noe så skjelver jeg unormalt mye, etterpå tenker jeg mye på det jeg måtte si høyt og tenker at jeg sa noe feil, og er livredd for at folk skal gjøre narr av meg. Jeg hater og presentasjoner, og har de foran læreren selv om det og er skummelt. Jeg spiser heller ikke lunsj på skolen, fordi jeg blir ukomfortabel av det. Jeg begynte på ungdomsskolen denne høsten, i en stor klasse, men jeg følte det sånn her i stor del av 7. klasse også. Jeg syns det er dumt, fordi jeg kan ikke oppnå bedre karakter enn 5- muntlig etter å bare gjøre det foran lærer. Det hindrer meg og i å få nye venner på ungdomsskolen. Jeg hater å sitte foran i klasserommet, eller på en synlig plass, fordi jeg føler alle dømmer meg. Jeg vet ikke om jeg har fått anfall men har hatt noen tegn. Har jeg (sosial)angst?

Svar

Spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid. Se spørsmål og svar som ligner for nyere spørsmål.

Hei, jente på 13 år

Vi på ung.no kan ikke stille diagnoser men alt det du beskriver kan være tegn på sosial angst, ja.

Du forteller om bekymringer før, i og etter sosiale situasjoner. Typisk for sosial angst er overopptatthet av at man ikke skal "dumme seg ut" eller gjøre noe "feil", overvåkning av egne symptomer på at man er nervøs (f.eks at man rødmer, skjelver, svetter, stammer f.eks) og at man i ettertid av en situasjon grubler mye over det man har sagt og gjort.

Det er lurt og viktig å øve seg på å la kroppen være i fred for å få det bedre. Med det mener jeg at det er lurt å la det som skjer i kroppen skje (akseptere at man skjelver, rødmer, svetter, stammer) og fokusere på oppgaven man skal gjøre (rette fokuset utover). Det er ikke lurt å forsøke å fjerne ubehaget og symptomene i kroppen for det vil som oftest ikke fungere og man får bare mer symptomer.

Det er også lurt å minne seg på noe som heter "spot light effekten" - altså at man kan få en overdreven bekymring for å være i spotlighten/rampelyset når man ikke egentlig er det. Husk at andre har mer enn nok med seg selv og ikke er opptatt av deg på samme måte som du er opptatt av deg. Det er ingen andre som synes det er interessant å følge med på hver enkelt lille detalj som du holder på med - det er bare du som følger med på dette.

Det er også lite sannsynlig at andre vil gjøre narr av det du sier fordi oftest så har man et for overdrevent og strengt blikk på seg selv når man har det slik som du har det nå og da overvurderer du gjerne hvor teit og rart det du har sagt er mens andre ikke er opptatt av det.

Når det er sagt så er det ille og vondt å ha det sånn som du har det nå. Det kan være lurt å snakke med noen voksne om det som har kompetanse på angst og bekymring. Første steg kan være helsesykepleier på skolen (der kommer du til med en gang og trenger ikke henvisning) eller du kan få time hos fastlegen (ta med foreldre) og fortelle der om problemet og så se om det vil være aktuelt med henvisning til BUP/psykolog dersom problemet trenger behandling.

Ønsker deg alt godt og masse lykke til!

Med vennlig hilsen fra psykologen

Besvart: 23.2.2022