Jeg lurer på om det er noe galt med meg noen ganger, hvordan snakke om det

Hei,

Jeg skjønner at det kan være krevende å ha det på denne måten, og ikke helt vite hva du føler eller hvorfor.

Jeg vil si at om du ikke tør eller klarer snakke med andre om hva som skjer, så er det som du sier: Du blir helt alene med det. Og det å være ensom og alene med vonde og vanskelige følelser, det gjør dem gjerne mye verre.

Det kan også være sånn at en del av de vonde og vanskelige følelsene dine handler om ensomhet, eller at det av og til er det du kjenner på.

Hvis du bruker mye energi på å late som ting er bedre enn de er, for eksempel, så blir du både sliten av det, og du får ikke hjelp, støtte eller trøst med det som er krevende.

Vi mennesker trenger hverandre, spesielt når livet blir vanskelig.

Så skjønner jeg ut i fra det du skriver at du ikke kjenner det som du får til å snakke med noen, eller vite hva du skal si, selv om du skulle hatt noen å snakke med.

Da er det viktig å huske på at dette er en treningssak, og noe du kan få til med øvelse og litt lirking.

Når du skal gjøre noe du ikke er så vant med og skal øve på, så husk at du ikke trenger å vite helt hva du skal si med en gang. Du trenger heller ikke fortelle alt du har lyst til, til en person.

Se om du kan øve litt på å si noe om hva som skjer, og ta det derfra. Da kan du for eksempel si "jeg vet ikke helt hva jeg føler nå, men det kjennes ikke helt bra ut", eller "jeg har en ekkel følelse i kroppen min som jeg ikke liker", eller "jeg synes det er vanskelig å si noe om vanskelige følelser, men jeg har ikke lyst til å være alene med dem".

Når du ikke kan være presis på hva du egentlig føler, så begynner du med det du vet og kjenner. Ut i fra det du skriver her til oss så er det tydelig at dette ikke er så helt ukjent for deg som du kanskje tror selv.

Du beskriver mange følelser og tanker i det du skriver til oss, og sånn er det fint å begynne med andre du snakker med også.

Det kan også være greit å vite at det å snakke eller skrive om følelser og tanker er noe av det som kan hjelpe deg å forstå og sortere hva det er som egentlig foregår.

Mange tror at de må vite hva de føler og tenker for å si noe til andre, men egentlig er det gjerne sånn at vi finner ut hva vi føler og tenker ved at vi snakker med andre.

Måten andre reagerer på og stiller spørsmål til deg om det du forteller kan gjøre dette klarere for deg. Samtidig vil det kunne gjøre deg mindre overveldet av det du føler, sånn at du kan få mer energi til å tenke om det som er vanskelig og på den måten finne ut av det.

I tillegg kan andre komme med gode forslag til hva det kan være som skjer, og hvordan du kan løse det. Når vi går helt alene tenker vi oss gjerne inn i kjipe mønster om tankene er kjipe.

Da er det lett å tro at vi er helt alene om å tenke eller føle på denne måten, og at det ikke finnes noen løsninger. Det er ikke sant.

Alt du klarer å si om hvordan du har det, både det gode og det vanskelig, er en fin øvelse. Du kan prøve med venner og familie, eller du kan også snakke med hjelpetelefoner, noen på helsestasjon for ungdom, eller helsesykepleier på skolen.

Hvis du ikke kjenner deg klar for å snakke med andre kan du teste det å skrive litt for deg selv om hvordan du har det. Det kan fungere på samme måte som å snakke, men da trenger du ikke tenke på mottaker i det hele tatt - du skriver bare for å skrive.

Du kan i tillegg bruke skriving som en måte å få i gang samtalen på, hvis du ikke vet hvordan du skal starte eller ikke kjenner du klarer snakke om det. Du kan vise det du har skrevet til oss, eller skrive noe nytt om det du har lyst til å snakke om.

Jeg håper noe av dette hjelper deg videre, så du får åpnet litt opp og får sortert bedre hva som skjer i følelsene og tankene dine. At de kan gå opp og ned en del kan være helt normalt, spesielt som tenåring.

Vennlig hilsen psykolog

ung.no