Mamma baksnakker og forskjellsbehandler, jeg vil bo mer hos pappa.

Hei!

Jeg kan forstå at du reagerer på moren din. Ingen liker å høre dårlige ting om seg selv, og det hun sier er jo ikke hyggelig. Det er ikke rart om du blir såra av det.

Likevel høres det ut som mye av det ikke er ment som direkte kritikk til deg. Du skriver at du har overhørt henne si ting, og at hun baksnakker. Selv om det ikke er helt OK det heller, så er det ganske normalt at foreldre gjør sånn når de blir irriterte. Noen ganger snakker vi mennesker om andre, til oss selv, uten at det er meningen at den andre skal høre det. Bare for å "blåse ut" litt, eller for å roe oss. Jeg vet ikke om det har skjedd med deg noen ganger, at du har sagt noe til deg selv høyt eller inni deg (eller til en annen du stoler på), fordi du akkurat da er irritert/sint. Ting som du kanskje egentlig ikke mener og som den du snakker om ikke kunne fått høre. Men som likevel trenger å få "blåses ut" for at du skal få roet deg. Det kan jo hende at det er noe slikt som skjer noen ganger med moren din?

Du skriver at du har forsøkt å si ifra til mamma om at du opplever henne som sur og sint. Det er bra gjort at du har forsøkt! Men det er leit at hun ikke tar det til seg. For slik jeg kan forstå er alt tilbake til noe dårlig igjen etter en uke. Da må det skje en annen endring, tenker jeg.

Kanskje har dere snakket når dere er midt i en krangel? Da er det som om ørene lukker seg og ingen klarer å høre på hverandre. Kunne du forsøkt å snakke med mamma en gang dere er venner fra før av og ting er rolig? Har dere noen slike stunder, der det er "fred"? Da er det lettere å høre på hverandre uten å bare kjefte mer. Du trenger ikke si noe dårlig om mamma men du kan heller si noe om deg selv og hvordan du har det når du opplever forskjellsbehandling eller at hun baksnakker. F.eks kan du si at du blir såra av å høre henne kommentere på deg (kom med konkrete eksempler på ting hun har sagt). Hvis mamma svarer noe sånt som "ja ja, jeg mener det jo ikke sånn da", eller "du må ikke ta deg så nær av det", og lignende, så kan du si at det uansett er vondt for deg at hun snakker sånn om deg til andre og at du vil hun skal slutte.

Hvis det fortsatt ikke hjelper så tenker jeg at du bør vurdere å bo mer hos pappa. Jeg tenker at du absolutt bør få velge å bo mer hos han hvis det kjennes riktig nå, og det er mindre krangling og kritikk der. Din rett til å velge hvor du skal bo mest, står det skrevet om i Barneloven. Den sier at fra du har fylt 12 år, skal det legges stor vekt på hva du mener når det gjelder hvor mye du skal bo hos hver forelder. Du skal få kunne endre din mening, si din mening og foreldrene dine har plikt til å lytte til deg før det tas en avgjørelse. Nå er du 16. Da skal det svært mye til før foreldrene dine kan overprøve dine ønsker. Du kan starte med å snakke med pappa i så fall, og så kan han og mamma se på en løsning.

Uansett om du flytter og bor mest hos pappa eller ei, så er det lurt at du og mamma får snakket ut om hvordan dere har det og at dere jobber litt med å løse opp i konfliktene som har oppstått mellom dere. Det kan være nyttig å finne årsaken til at det blir som det blir. Og det er aller mest mamma sitt ansvar at ting blir bedre, hun er den voksne. Dere kan få hjelp til samtaler og eventuelle nye samværsavtaler, på et familievernkontor dersom dere ikke klarer å finne ut av dette på egenhånd. Det er et gratis tilbud til familier som har konflikter og til foreldre som er skilt. Det finnes over hele landet. Les mer i linken.

Jeg håper dette ga deg noen tips og at det vil gå bra å prate med mamma i "fred". Jeg har også funnet frem noen artikler som ligger under her. De handler om det å ha to hjem og det å snakke med foreldre om vanskelige ting. De bør du lese. Lykke til!

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no